Nett-trollet som ikke sprakk
Så steg han fram, nett-trollet i egen person. Fredagens intervju med Håkon Barth fra Arendal er kanskje noe av det mest interessante som er skrevet i norsk presse på lang tid.
Det begynte torsdag. Da stod pressetalsmann Jens Brun-Pedersen fram ogfortalte hvordan han var blitt hetset av kristne på sosiale medier etter at han for et par uker siden gikk i bresjen for en av humanetikernes selvpålagte repetisjonsøvelser,de årlige utfallene mot ordningen med morgendandakter i statskringkastingen.
Les også:Human-Etisk Forbund vil fjerne andakter og forkynnelse i NRK
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I gamle dager kunne skarpskodde samfunnsdebattanter drive sine kampanjer uten nevneverdig risiko for andre reaksjoner enn et og annet saklig eller usaklig innlegg i papiravisene.
I de sosiale medienes tidsalder er temperatur og tempo i det offentlige ordskiftet skrudd mange hakk opp, og betenksom utskjellling er blitt en del av den folkelige debattkulturen.
Nett-trollet bruker gjerne sterkere ord i nettdebatten enn i samtale med naboen. Med fingertuppene i fri lek over tastaturet er det fristende å sammenligne dem man ikke liker med noen av historiens verste despoter.
Les også:– Lett å skrive hardt
Det elitistiske Norge svarer som det alltid har gjort når «folkeskikken» blir utfordret: Med massiv moralisering og fnysende forakt. Og kanskje med tilsvarende mangel på interesse for årsakssammenhenger og eget ansvar?
Det er ikke vanskelig å være enig med Jens Brun-Pedersen og alle representanter for besteborgerlig anstendighet som nå strømmer til avisspalter og mikrofoner for å uttrykke sin indignerte vrede over dem som i fargesterke ordelag forteller hva som venter kristenhetens motstandere i det hinsidige.
Les også:Brun-Pedersen fikk lese at han skal «brenne i helvete»
Det er ikke vanskelig å krympe seg over at en hedersmann blir sammenlignet med Hitlers propagandaminister. Men hvem er all moraliseringen myntet på?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Hvem er det for eksempel biskop Jørgensen vil ha i tale når han tar til orde for et bredere biskoppelig engasjement for «oppførsel på nettet»?
Naturligvis finnes det noen åpenbare årsaker til at netthets og netthat er blitt en populær fritidsaktivitet langt inn i kristne kretser.
Derfor bør alle folkeskikkfikserte forståsegpåerelese intervjuet med Håkon Barth fem ganger.
Les atHåkon Barth er lei seg for «brenne i helvete»-innlegg
Og på alle seminarer om emnet bør folkets mann fra Aust-Agder inviteres til forklaring og dialog.
Barth er mannen som påFacebooksiden «Ja til å bære korset...» ble fristet til å sette seg inn i Guds sted og fortelle hva som skal skje med Brun-Pedersen og hans likesinnede når livet på jorda er slutt.
Håkon Barth er en av mange kristne som opplever at vi lever i en tid hvor kristne verdier blir tråkket på, og det er for enkelt å skrive opplevelsen på kontoen for kunnskapsmangel.
I løpet av forbløffende få år er viktige deler av samfunnets kristne verdigrunnlag med vitende og vilje plassert på historiens skraphaug. I en slik situasjon er det kanskje i overkant arrogant å kreve at alle skal passe måten.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I etterpåklokskapens lys sier nettrollet fra Arendal og eks-medlemmet av Trefoldighet menighetsråd at han står for det han sa, men innrømmer at replikken falt i fortvilelse og irritasjon.
Hvorfor? Jo, fordi han har fått det for seg at humanetikerne «driver klappjakt på alle kristne, enkelt og greit.»
Her vil det selvsagt skurre for mange av oss. For finleser man hva Human-Etisk Forbund og Jens Brun-Pedersen står for i ulike varianter av debatten om statsreligion, er anklagen om klappjakt mildt seg en overdrivelse.
Men av en minoritet som opplever seg utsatt for klappjakt kan man kanskje ikke forvente at ordene veies på gullvekt?
Les Brun Pedersens svar:Avviser klappjakt på kristne
Der den mer eller mindre selvutnevnte åndselite, i trygg forvissning om eget presisjons- og refleksjonsnivå, kan være uenig eller enig i humanetikernes prinsipielle omgang spørsmål om priviliger og likebehandling, er den folkelige teft basert på følelser, mistanke og konspirasjonsteori:
Hva er det egentlig de er ute etter, disse som aldri går trøtt i kampen mot skolegudstjenester og radioandakter?
Og i åndelig forstand: Hvilke krefter går de ærend for?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Den folkelige teft er en underkjent og undertrykt faktor i norsk åndsliv. Og man trenger ikke være freudianer for å innse at det undertrykte kan ta usunne veier. Derfor kan ikke kampen mot nett-trollene vinnes med å rynke på nesa.
