Neppe noe tidsgap mellom Bibelens to første vers

Der er ikke enighet blant troende bibelforskerne om hva Bibelens tekster lærer om jordens alder. Faktum er vel at Gud har overlatt til oss mennesker å forske på disse ting.

Per Arne Åkenes har i flere artikler i Dagen argumentert for den såkalte «Gap-teorien» i forståelsen av 1 Mos 1,1–3.

Det første verbet i disse tre versene er «bara» (skapte). Det står i perfektum. C. John Collins har påvist at bruken av perfektum i begynnelsen av et nytt avsnitt, nesten alltid forteller om en hendelse som fant sted forut for det som videre skal fortelles.

Hebraiske setninger starter vanligvis med verbet først, etterfulgt av substantivet. Konstruksjonen i vers 2, med vav + substantiv (jorden) etterfulgt av et verb i perfektum (var), kalles vav-disjunktiv setninger, og brukes når fokus skal settes på substantivet.

Det er ikke en videre fortsettelse av handlingen omtalt i verset foran (da ville vi hatt den normalt fortellende vav-konsekutiv formen), men bakgrunns-informasjon (om jordens urtilstand) for den videre fortelling om hvordan Gud videredannet jorden til bolig for mennesket.

Vav-disjunktiv setninger omtaler altså ikke en forandring som har skjedd, og gir ikke grunnlag for å oversette «hayah» med «ble» i stedet for «var». (Slik det oversettes i vav-konsekutiv setningen i 2,7)

Men heller ikke sammenhengen i 1 Mos 1–2 skulle tilsi å oversette «ble». Det blir spekulativt å oversette «ble» for å gi rom for en hendelse mellom vers 1 og 2 som teksten selv ikke antyder noe om.

Selve skaperfortellingen gjenopptas i vers 3, og da med påfølgende setninger i vav-konsekutiv formen. «Og Gud sa …»

Jes 45,18, som Åkenes henviser til, har ikke verbet «bara» (skape) foran «tohu» (øde) men «kun» (etablere, fastsette som). Meningen er at da Gud formet jorden, bestemte han den ikke til å være øde og tom, men skapte den til en bolig for menneskene, slik neste setning sier («bara» + infinitiv av «å bo»).

Domsordene i Jer 4,23 og Jes 34,11 kan ikke gjøres bestemmende for jordens urtilstand. Dommen som uttales er at landet skal bli øde slik det var før Gud skapte alt liv på jorden.

Collins forståelse gir mulighet for at der kan være et tidsgap mellom skapelsen av «himmelen og jorden» i vers 1, og «skaperuken» som ifølge denne lesemåten først starter i vers 3.

2 Mos 20,11 oversettes da med «arbeidet på i løpet av seks dager», eller «skapte», men hvor man innholdsbestemmer skapergjerningen av «himmelen og jorden» begrenset til hva som er fortalt i 1 Mos 1,3–31.

Collins forståelse er nok grammatikalsk mulig, men utfordres av flere. Det er pekt på at uttrykket «himmelen og jorden» i 2 Mos 20,11 er det samme som i 1 Mos 1,1.

Det mest nærliggende synes å være å oppfatte det som samme sak; en betegnelse for hele universet (inkludert sol, måne og stjerner?), slik vi finner det flere steder ellers i GT, og også i NT.

Det er også pekt på den uvanlige syntaksen i vers 1, som starter med tidsangivelsen «be-reshit» uten bestemt artikkel, og også uten et påfølgende substantiv som skal fortelle hva det er begynnelsen av, men et påfølgende verb (skapte).

I tillegg er det pekt på at vers 2 har «jorden» i vers 1 som forutsetning, og vers 3f har «mørket» i vers 2 som forutsetning/bakgrunn.

Det er påvist at selvstendige tidsangivelser i GT ikke alltid har bestemt artikkel. For eksempel brukes «me-reshit» (fra begynnelsen) uten bestemt artikkel slik i Jes 46,10, – og flere steder brukes på samme vis det beslektede me-ros, blant annet i Jes 40,21.

Man vil da mene at helheten tyder på at forfatteren har fremstilt vers 1–3 som en sammenhengende enhet, hvor der ikke er rom for noe «tidsgap» uavhengig av når man skal regne begynnelsen til dag 1.

Ifølge denne forståelse er likevel den mest nærliggende tanke at den første dags begynnelse skal forstås som starten av universets skapelse. Sml. Jesu ord i Mark 10,6: «fra skapningens begynnelse …».

Uansett kan ikke vi vite lengden på Guds skaperdager. Vi kan ikke slutte ut fra våre vilkår, til Guds vilkår. Han står over, og er større enn alt vi kjenner til.