Når vekkelsen kommer – og når den drøyer

Jeg undrer meg på om vi er klare når vi nå står midt i vekkelsen blant muslimer? Og jeg undrer meg på om vi som kirke er forberedt på det som venter mellom oss europeere?

Hvordan var det å leve som kristen bak jernteppet på 1960- og 70-tallet? Bar de på håp? Så de at en dag, om noen tiår, skulle friheten komme på ny? Hvordan var det å leve for en jøde i de siste tiårene før Jesu fødsel? Bar han på håp?

Så han at om ikke lenge skulle frelsen komme? Så han hvordan den skulle komme? Og hvordan, hvordan er det å leve som kristen i dagens Europa? Lever vi med håp? Venter vi på Guds inngripen? Forbereder vi oss? Eller tar motløsheten overhånd?

Nylig leste jeg Broder Andreas’ selvbiografi «Guds smugler». Den nederlandske landsbygutten som smuglet tusenvis av bibler inn til kristne brødre og søstre i Øst-Europa. Mannen som satte mot i sine forfulgte søsken, og ble satt mot i. Så han hva som skulle komme? Så han Berlinmurens fall?

Biografien ble skrevet på slutten av 60-tallet. I 1982 lanserte Åpne Dører, organisasjonen som ble til i Broder Andreas’ fotspor, bønnekampanjen «7 år i bønn for kommunistblokken». Muren falt som kjent i 1989.

Det er forunderlig å granske historien med Guds perspektiv. Den vitner om en trofast Gud. Den vitner om en syndig menneskeslekt. Den vitner om hva enfoldige mennesker kan utrette i Guds tjeneste. Den vitner om makten i foldede hender.

Den vitner om at Guds folk er et folk som burde være godt trent i venting. Også godt trent i å vite at vekkelsen, fornyelsen, reformasjonen, ankomsten, tilbakekomsten … ja, den kommer. Det gjør også forfølgelsen.

Boken jeg leste, som forresten anbefales på det varmeste, er fra det 14. opplaget på norsk. Den er trykt i 2002 og inneholder også et etterord, skrevet i mai 2001. Broder Andreas bruker her anledningen til å kikke tilbake på alt det Gud har gjort på de 34 årene som har gått siden boken ble skrevet.

Jeg siterer: «flere mål som en gang ble sett på som umulige, ble nådd». Andreas løfter også blikket fremover: «Men den største, ja, den aller største utfordringen ligger enda foran oss. Og det er alt som har med islam å gjøre».

Fire måneder før 9/11 skriver han så om terror, forfølgelse av kristne i den muslimske verden, men mest av alt om nøden for muslimer – vi må elske dem, vi må gi dem Jesus.

Det forunderlige er dette: I 2017 er det vekkelse midt i det som i 2001 virket som den aller største utfordringen. Forfølgelsen er sterkere. Terroren har økt. Vekkelsen har kommet. Aldri før i verdenshistorien har man sett en så massiv bevegelse av muslimer komme til tro på Jesus. Det finnes ingenting som er i nærheten. Vil du vite mer, søk opp misjonsforsker David Garrison på internett.

Ad-vent. Akkurat nå venter vi. Øver oss i å vente. Israelsfolket ventet i 400 år fra den siste boken i GT ble skrevet til frelseren det var profetert om kom. Når vi nå venter kan vi benytte anledningen til å minne Gud om at vi venter.

I sju år minnet mennesker i Åpne Dører Gud på at de ventet. I 1989 trengte de ikke vente lenger. Samme bevegelse startet i 1991 kampanjen «10 år i bønn for 10/40-vinduet». De minnet Gud på at blant annet den muslimske verden trengte vekkelse. Hva venter vi på i dag? Hva virker umulig i 2017?

Jeg minner Gud på Europa. Denne ad-ventetiden minner jeg han om mitt kontinent. Kontinentet som så mange ganger før både har forlatt og kommet tilbake til han. Jeg kjenner at jeg trenger å øve meg i å vente. Og å håpe.

Det virker umulig, men når jeg gransker historien med Guds øyne vet jeg at det ikke er umulig. Historien lærer meg også at Guds folk sjeldent lever lenge uten å erfare forfølgelse. Stig Magne Heitmann skrev i forrige uke et innlegg som løftet opp all forfølgelsen som kom med og før reformasjonen.

I sommer besøkte vi et minnesmerke langt oppi en åsside øst i Tsjekkia. Her søkte forfulgte kristne sammen til hemmelige gudstjenester - på 1600-tallet. Minnesmerket var satt opp i 1934, på en tid de kristne takket for frihet. Fem år senere brøt forfølgelsen ut igjen. Og så...

Vekkelse og frafall, frihet og forfølgelse har fulgt Guds folk gjennom hele historien. Vårt kall midt i dette er å være forberedt. Stå rotfestet. Rotfestet til å møte hva som enn kommer. Da muren falt i 1989 kom også vekkelsen.

Kirken var i liten grad forberedt, mange fikk aldri hjelp til å slå røtter i troen og ble raskt grepet av sekularismen. Jeg undrer meg på om vi er klare når vi nå står midt i vekkelsen blant muslimer? Og jeg undrer meg på om vi som kirke er forberedt på det som venter mellom oss europeere? Hva det enn er som venter.

Lær oss, Jesus, å ikke bare vente på det du gjør, men også på den du er. Lær oss å leve i deg. Forbered oss i vårt indre på det som kommer. Ta du bolig i oss så vi kan stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. Du som virker i oss med din kraft, og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår. Amen.