Når teknikken får styre bioteknologien



I møte med nåtiden og fremtidens teknologiske muligheter så kan vi ikke redusere spørsmålene til hva som passer den enkelte akkurat nå.

Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet ser ut til å få med seg SV på laget når de nå foreslår å kvalitetssikre alle svangerskap i Norge. Teknikken har fortrengt etikken i et trist kappløp om å finne flest mulig mennesker med Downs syndrom for kun å tilby abort.

I en debatt om endringene i bioteknologilovens bestemmelser om assistert befruktning på Dagsnytt 18 tidligere i år, traff VGs kommentator Tone Sofie Aglen spikeren på hodet: Etiske og faglige argumenter er fortrengt til fordel for kravet om likestilling.

Med andre ord: I disse debattene er det ikke først og fremst spørsmål om økonomiske prioriteringer, forholdet mellom kost/nytte og medisinsk-faglige råd som ligger til grunn.

Aglens poeng var at i dette politiske klimaet er det politiske slagord og ikke langsiktige etiske og faglige resonnementer som gjelder. Retten til selv å planlegge sin fremtid – noe som i seg selv er beheftet med mange reservasjoner – skal gjelde i alle spørsmål om våre barn.

Menneskeverd er spesielt opptatt av konsekvensene for de livene som allerede er unnfanget. Hvor mange forbehold skal et spirende liv møte før det får lov til å vokse opp?

Det er viktig å forsøke å forstå de langsiktige endringene som påvirker vårt syn på om, når og hvilke barn vi skal få. Moderne teknologi har gjort det mulig – i en helt annen skala enn tidligere – å velge når vi skal få barn og hvor mange barn vi skal få.

Hvis vi er i den ulykkelige situasjon å ikke kunne få barn, finnes en rekke ulike metoder for å løse problemet. Eggene kan enkelt testes for kjønn og en rekke sykdommer og egenskaper. Fosteret kan på et hvilket som helst stadium etter noen ukers utvikling sjekkes og vurderes.

Mange av disse utviklingstrekkene er fantastiske muligheter som griper rett inn i vårt hverdagsliv. Det er fantastisk hvordan mor og barn kan følges opp medisinsk gjennom svangerskapet ved gitte sykdommer.

Samtidig stilles vi overfor enorme etiske utfordringer når de grunnleggende teknikkene for diagnostikk på ulike tidspunkter gir oss informasjon som gir grunnlag for abort.

Ap, Frp og SVs innsalg av tidlig ultralyd for alle gravide er begrunnet ut fra retten til selv å bestemme om man vil ha et funksjonshemmet foster og å gi trygghet til alle gravide. Spesielt i Ap/Frp er det lite refleksjon å hente om hvordan vi skal forholde oss til tekniske muligheter som i fremtiden kan være helt annerledes enn i dag.

Holdningen virker å være rent teknokratisk: Det som kan gjøres, bør gjøres. Alle spørsmål om bruk av ny teknologi er opp til den enkelte familie.

Men i så dyptgripende spørsmål som berører vårt menneskesyn, likeverdstanken og vårt samfunn, så må vi se summen av de enkelte valg i sammenheng.

Gudmund Hernes skriver i en svært interessant artikkel i Morgenbladet sist fredag at britenes statsminister Boris Johnson i en tidlig fase av koronapandemien neglisjerte så enkle tiltak som håndvask.

Etter at han selv først ble syk og så friskmeldt erklærte han at dette må løses i fellesskap: «Koronapandemien har vist oss at det finnes noe slikt som et samfunn.»

I møte med nåtiden og fremtidens teknologiske muligheter så kan vi ikke redusere spørsmålene til hva som passer den enkelte akkurat nå. I India har de for eksempel et enormt underskudd av jenter fordi hver enkelt familie ikke vil ta ansvar for at det fødes jenter. Spørsmålet må løses av samfunnet i fellesskap.

Og her er jeg helt på linje med SVs helsepolitiske talsperson Nicholas Wilkinson: «En av de viktigste tingene vi kan gjøre (…) er å sikre trygge rammer for livet med barn med utviklingshemming.

Det er samfunnets ansvar, ikke kvinnen som bærer fosteret.» Det kan være utgangspunktet for en samtale – på overtid – om hvordan samfunnet kan tilby hjelp til alle familier som trenger det.

Men SV kan realisere dette uten et regime for å finne så mange som mulig med Downs syndrom når vi vet at dette i ni av ti tilfeller vil føre til abort.