Når Guds gaver blir en selvfølge

Sareptas krukke, som aldri går tom for mel. Det er både et åndelig bilde og en beskrivelse av en hendelse som har skjedd. Glemmer vi å takke og å prise Gud, Jesus og DHÅ?

Den skremmende hungersnøden, flyktningkrisen og fattigdommen vi kan se i verden – de som ikke vet om de får mat eller husrom i morgen – de får lite oppmerksomhet. Mens vi planlegger hva vi skal ha til middagsmat i morgen – eller resten av uken.

I vårt samfunn er det få om noen i hele tatt som behøver å frykte om en får mat i morgen. Hos oss er det en selvfølge for de aller, aller fleste. Men, nøden og fattigdommen er kun en flyreise unna oss.

Nøden og fattigdommen er kun en flyreise unna oss.

Enken som Elia møtte var fattig og hedning som samaritanen. Hun ga Elia av det lille hun hadde. Hun og sønnen skulle legge seg ned for å dø, etter hun hadde gitt Elia det lille hun hadde. Hun var som den barmhjertige samaritan. Elia og enken i ørkenen fikk oppleve Guds gode gave, Guds barmhjertighet, godhet og hans underfulle gjerninger. De så Guds gjerninger helt klart og tydelig.

I dagens norske samfunn er Sareptas krukke hver dag rennende full. Vi ser på det som en selvfølge. Det er vanskelig å oppdage Guds godhet og gaver i en hverdag hvor vi tar alt som en selvfølge. Det er jo en selvfølge at maten står på bordet hver eneste dag.

Denne selvfølgligheten gjør at mange ikke oppdager Guds gode gaver, under og godhet i hverdagen. Det var letterre for den fattige enken, slik som det er med mennesker i nød å oppdage og oppleve disse undrene og gavene. Når vi trenger Guds godhet og undere, oppdager vi Gud og at vi trenger Han. Når vi tar alt som en selvfølge er det svært mange som ikke oppdager Han, og tror mennesket ikke behøver Han i sitt liv.

Husker vi å takke for disse gode gavene som vi ser på som en selvfølglighet? Vi er jo bare en flyreise unna den ytterste fattigdom.

Deler vi av det vi eier, takker vi Gud for hans under og gode gjerninger, ser vi Hans hånd og Ånd i all travelheten og velferden? Bordbønn og lovsang er en viktig lovprising av Gud og det daglige brød.

Husker vi å takke Gud for dagens Sareptas krukke som er et under. Uten å takke blir vi ikke glade.

Tenk å takke og bli glade, hva vil ikke det gjøre med livene våre? Se litt utover den selvfølgligheten mange betrakter hverdagen på, se etter tegnene. Takker vi Gud og blir glade mennesker, kan vi bli den glade kristne Guds menighet som ikke setter sitt lys under en «skjeppe», men kan vise til Guds godhet og Hans gjerninger. Kan vi da bli den glade menighet hvor de som står utenfor sier: Se på de kristne hvor glade de er? Kanskje den kristne menigheten blir et lys i vårt land?

Vi i Norge, de aller fleste av oss, lever med Sareptas krukke rennende full hver eneste dag. Ser vi den? Takker vi Gud for hans godhet og undere? Greier vi å vise samfunnet Sareptas krukke, vise undrene? Jeg ber Jesus om at vi i menighetene ved Hans hjelp og ved den Hellige Ånd greier å formidle dette i våre menigheter og til allmenheten i landet.