Når friheten trues

Sivilsamfunnet er et viktig samfunnslim. Det dreier seg om misjonsorganisasjonene, kirkesamfunnene eller de humanitære organisasjonene mange av oss er medlemmer i.

Hva hadde skjedd hvis organisasjonene ble forbudt?

CIVICUS er en global allianse av sivilsamfunnsorganisasjoner. De arbeider for å styrke organisasjonenes mulighet til å arbeide fritt i alle land.

Nå i juni kom de med en tiårsrapport om situasjonen for sivilsamfunnet. Det er alvorlig lesning.

Rapporten viser det de betegner som et sammenbrudd i handlingsrommet for sivilsamfunnet. Og situasjonen har forverret seg med pandemien.

I flere land angripes organisasjonsfriheten, også i land som er tilsynelatende demokratier. Det kommer stadig nye restriksjoner mot organisasjoner og enkeltmennesker.

Nettangrep, sensur og overvåkning rammer stadig flere.

Liv Tørres, som er direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York, skrev nylig en kronikk om dette i Bistandsaktuelt.

Hun peker nettopp på at det første som skjer i land som beveger i negativ retning, er at sivilsamfunn, organisasjonsfrihet og ytringsfrihet angripes.

Når organisasjonslivet rammes, tyr mange til protestbevegelser, ofte organisert via sosiale medier som Facebook.

Grasrotorganisasjonene sin lokale forankring i bistandsarbeidet er avgjørende for å skape varige endringer.

Kan denne type aktivisme erstatte sivilsamfunnsorganisasjonen og deres langsiktige arbeid med å bygge organisasjon og å arbeide inn i samfunnet med å skape endringer?

Innskrenkingen av sivilsamfunnet fører til en annen type engasjement som er mer impulsivt og aktivistisk, og som også kan eskalere til vold og konflikt. Noen vil si at sosiale medier har anarkistiske trekk som kan virke mot sin hensikt og hardne frontene.

Sivilsamfunnsorganisasjonen og den organisatoriske forankringen med medlemsprosesser og opplæring i organisasjon og demokrati legger til rette for en annen måte å arbeide på.

Det er det langsiktige organisasjonsarbeidet som rammes når handlingsrommet til sivilsamfunn begrenses eller stenges.

For Digni og våre organisasjoner, er det avgjørende for utviklingsarbeidet at vi har lokale partnere på bakken i landene vi jobber. Det har vi ikke minst opplevd i koronatiden, hvor vi ikke har kunnet reise.

Lokale sivilsamfunnsorganisasjoner har respondert på en god måte i en vanskelig tid. At Dignis medlemsorganisasjoner har et stort nettverk av partnerorganisasjoner gir oss en annen type fotfeste og hjelper oss å få til utvikling gjennom de lokale organisasjonene.

Tørres peker også på den økningen vi ser i mange land med at bistanden ytes via store profesjonelle bistandsorganisasjoner. De har ikke partnere på samme måte som mer grasrotbaserte organisasjoner har.

Grasrotorganisasjonene sin lokale forankring i bistandsarbeidet er avgjørende for å skape varige endringer. Å støtte opp under et velfungerende organisasjonsliv gir grunnlag for utvikling i landene.

Og ved å støtte lokalt sivilsamfunn bidrar vi også til å styrke arbeidet med godt styresett og demokratisering. Mange steder vil sivilsamfunnet også holde myndighetene ansvarlige for å sikre innbyggernes rettigheter.

Derfor er styrking av sivilsamfunnet viktig i en tid hvor sivilsamfunnsrommet er under press.

Etter å ha lest CIVICUS-rapporten kan man føle seg motløs og pessimistisk. Men vi ser også lyspunkt, ikke minst i vårt eget land. Støtten til bistand har aldri vært høyere i Norge.

Hele 90 prosent av befolkningen støtter norsk bistand. Dette viser at nordmenn har et stort internasjonalt engasjement og ønsker at Norge skal vise omsorg og nestekjærlighet for mennesker i andre deler av verden.

Det som også er gledelig, er at en av tre nordmenn mener at den mest effektive bistanden gis gjennom frivillige organisasjoner.

Den sterke posisjon til organisasjonene gir oss frimodighet og pågangsmot til å fortsette det viktige arbeidet medlemmene i Digni gjør for å fremme langsiktig og varig utvikling i samarbeidslandene.

Våre medlemsorganisasjoner representerer over 300 000 aktive støttespiller i hele landet og er aktive sivilsamfunnsaktører i egne lokalsamfunn, samtidig som de har et internasjonalt diakonalt engasjement.

Nå nærmer vi oss stortingsvalget. Min oppfordring til alle partier er at de ser hva folk mener om norsk bistand.

Det positive inntrykk folk har av bistand gjennom sivilsamfunnsorganisasjonene bør de ta med seg inn i regjeringsforhandlinger og stortingsarbeid i en ny periode.

I en tid hvor det er store utfordringer i mange land, er styrking av organisasjonenes frihet og handlingsrom viktigere enn noen gang.