Når det åndelige språket dør
Er vi som nasjon i ferd med å miste et språk for åndelighet? Hva gjør det med oss i møte med historien, samtiden og andre religioner?
Trosopplæring basert på kurrong, boller, brus og det doble kjærlighetsbudet fungerte kanskje godt i en tid da alle norske barn fikk sentral trosopplæring på skolen. Kirker og menigheter kunne konsentrere sin trosopplæring om å trekke barn og unge inn i menighetene.
I dag er all trosopplæring fjernet fra skolen. Barna skal bare få en overfladisk og objektiv kjennskap til kristen tro. Kristendom skal tidsmessig få mest plass, men den skal ikke være forkynnende og kvaliteten varierer fra skole til skole.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Et av mine barn kom for noen år siden hjem fra skolen etter å ha lært om Frans av Assisi. Hjemme fikk vi høre at Frans kunne snakke med dyrene. Ikke at Frans ble et evig forbilde som venn for fattige og syke. For meg ble det et tydelig tegn på at kristendomsundervisningen på skolen ikke kan erstatte noen form for trosopplæring.
Dessverre kan det virke som om mange ikke har fått opp øynene for konsekvensene av at skoleverket ikke bedriver trosopplæring. At alt ansvar for dette er lagt over på trossamfunnene.
Det betyr at trossamfunnene må bedrive grunnleggende trosopplæring som når ut til massene. Det betyr at mennesker vi møter i menighetene har historisk lav kjennskap til kristen tro.
Digni-sjef Jørn Lemvik skriver i enkronikk på dagbladet.no om hvordan verden blir mer religiøs, mens han beskriver nordmenn som religiøse analfabeter. Han hevder at når nordmenn vil forandre verden, men forsøker å gjøre det uten religionskompetanse, så starter vi ut med et handicap.
Lemvik har så rett, og vi kan ikke få understreket nok hvor viktig det er å gi norske barn en kristen oppdragelse og kjennskap til kristent liv og lære.
De evige konsekvenser av å ikke kjenne til evangeliene og fått mulighet til å oppleve troen, er vel kjent for de fleste av Dagens lesere. Som troende har trosopplæring et helt sentralt perspektiv som handler om den evige salighet. Det betyr ikke at det er det eneste målet for en trosopplæring.
Vi tror også at et samfunn basert på kristne verdier er et godt samfunn. Vårt samfunn har tradisjonelt vært bygd på et kristent tankesett. En god kjennskap til dette perspektivet er nødvendig for å kunne forstå vår fortid og samtid. Og forhåpentligvis også vår fremtid.
De aller fleste av våre høytider har en kristen betydning, våre samfunnsinstitusjoner har i stor grad en bakgrunn i kristne ideer. At vi har et samfunn der tilgivelse er helt sentralt, er et resultat av vår sterke kristne arv her i landet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men det krever mer enn å ha hørt noen historier om Moses, David, Peter, Paulus og Jesus, for å kunne forstå religionens plass i vår samtid. For å kunne skjønne det, er det også behov for å ha et åndelig språk. Et språk og vokabular som kan forklare religion og formidle troens plass i menneskers liv.
Den siste tiden har jeg fulgt tett med på noen islamske nettsider.Det som overrasker meg, er hvor lik retorikken mellom evangeliserende muslimer og evangeliserende kristne kan være. Her om dagen så jeg en islamsk evangeliseringsvideo. Første halvdel viste hvordan verden er på villspor og trenger frelse. Andre halvdel handlet om hvordan islam var svaret på disse utfordringene. Det aller meste som ble vist i første halvdel kunne vært brukt i en kristen evangeliseringsvideo.
For meg ble det en øyeåpner å se den videoen. For personer som ikke har god kjennskap til det kristne evangelium, kan det virke som om forskjellene på kristendom og islam er på et detaljnivå. Dermed er det lett å bli faget av retorikken i siste halvdel. Personer som er trygge på sitt kristne ståsted, vil imidlertid raskt se forskjellene.
På den ene siden vil det å ha et språk for å uttrykke tro og religion være en stor fordel i dialogen med troende fra andre religioner. På den andre siden hjelper det oss også til å se at det faktisk er en stor forskjell på religioner.
Derfor er det viktig at trosopplæring er mer enn det doble kjærlighetsbudet og den gyldne regel. Det må handle om å hjelpe den oppvoksende generasjonen til å utvikle et åndelig språk slik at de kan kjenne igjen sin egen fortid og dermed kunne delta i religiøse diskusjoner om sin egen samtid.
