Nå ringer kirkeklokkene på nytt i Bartella

Søndag kunne prestene igjen be i Mar Shimoni-kirken i Bartella, to år etter at IS drev alle innbyggerne på flukt.

De kom til en kirke der bibler var brent, benkene lå veltet og knust murstein lå smadret på gulvet.

– Jeg kan ikke stoppe å gråte når jeg ser bildene, skriver den assyriske kirkelederenEmanuel Youkhana i en kommentar på Facebook.

SE VIDEO. Bønn i den ortodokse kirken Mart Shmoni i Bartilla:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg avDagen.

 

Forsiktig optimisme

En drøy uke etter at frigjøringen avMosul og landsbyene på Ninivesletten i Nord-Irak startet, blir offensiven fulgt med forsiktig optimisme blant de kristne som ble drevet vekk fra dette området. For hva er det nå som møter dem, hvis de reiser tilbake?

Hvilke konsekvenser får en ny bølge flyktninger, for dem som har levd i to år som internflyktninger i Kurdistan?

I lang tid er det blitt ropt varsko om at Irak er i ferd med å bli tømt for kristne. Det er ikke tomme trusler. Det lød som et sørgelig refreng da jeg var i Irak i juni. «Vi vil dra», svarte nesten alle flyktningene jeg snakket med.

Ingen områder er blitt så effektivt tømt for kristne som nettopp Mosul og landsbyene påNinivesletta, det flate slettelandet mellom Mosul og den kurdiske selvstyrte regionen. Mange flyktet allerede daIS tok kontroll over byen, 10. juni 2014. Så, natten mellom 6. og 7. juni feide IS inn over Ninivesletta og angrep landsbyene der mange kristne og andre minoriteter bodde. Enda en gang ble det en dramatisk flukt.

LES:For sent for de kristne i Irak

Etter at IS okkuperte byen er de kristnes hjem blitt plyndret, og en rekke kirker, klostre og skoler blitt lagt i ruiner, omgjort til moskeer eller tatt i bruk til andre formål. Senest i april i år ble den ikoniske klokke-kirken i Mosul ødelagt. De har også opplevd at naboer de stolte på, har sviktet og vendt dem ryggen.

Derfor er det ikke underlig hvis de kristne som en gang bodde i byen, har blandede følelser når gjenerobringen nå er i gang. De har sett frem til at det skulle skje, men det som venter dem i Mosul, er vandaliserte hjem og ødelagte, skjendede gudshus. Det blir tungt den dagen de får komme hjem og se med egne øyne.

– Selv om Mosul skulle bli frigitt, tror jeg ikke at de kristne noen gang vil føle seg trygge der, sa den kaldeiske presten fader Douglas til Dagen i juni. Det samme sa Walter Nijman, leder av den hollandske hjelpeorganisasjonen Salt Foundation: – Mosul er et avsluttet kapittel. De færreste vil dra tilbake for å bo. De føler seg ikke trygge.

At kristne neppe vil flytte tilbake, handler også om at Mosul var en vanskelig by å leve i for kristne, lenge før IS invaderte byen. Da forfølgelsen av kristne tiltok i årene etter Saddams fall, var det i Mosul den første kirken ble bombet. To uidentifiserte menn i en sølvgrå opel kastet en bombe inn i Den hellige ånds kirke 26. juni 2004. Senere ble flere kirker angrepet. Gudshusene ble et farlig sted å være. Prestene i byen var særlig utsatt. Flere er blitt drept på bestialsk vis.

LES OGSÅ:De kristne lengter vekk, patriarken ber dem bli

Byens kristne ble utsatt for flere bølger av forfølgelse. Én av dem skjedde etter en tale pave Benedict XVI holdt 12. september 2006 ved Universitetet i Regensburg. Talen vakte sinne blant muslimer over hele verden, fordi de mente han tegnet et voldelig bilde av islam.

En annen bølge kom i oktober to år etter, da det ble delt ut masseproduserte trusselbrev og væpnede menn begynte å likvidere kristne og true med at flere ville bli drept hvis de ikke forlot byen. IfølgeFN flyktet 13.000 personer fra Mosul i denne perioden.

– Vi har ikke bare flyktet fra Mosul én gang, vi har flyktet igjen og igjen, sa Anmar Muner Ibrahem, en ung mann jeg møtte i Dohuk, den nordligste provinshovedstaden i irakisk Kurdistan. For ham er Mosul tapt. Han vil ikke tilbake.

Å flytte tilbake til Bartella og andre landsbyer på Ninivesletta har virket langt mer realistisk. Spørsmålet er om en ny flyktningstrøm fra Mosul vil gjøre at håpet om å flytte hjem svekkes. Opp mot en million mennesker kan bli tvunget på flukt mens vinteren nærmer seg.

De vil ha desperat behov for tak over hodet. Da vil landsbyene på Ninivesletta, der husene til kristne, yazedier og andre har stått tomme i to år, være en naturlig plass å søke tilflukt. Men vil flyktningene være villige til å forlate disse husene når krisen er over?

LES MER:IS lokket Amer med millioner

Et annet moment er frykten for at IS infiltrerer strømmen av hjelpetrengende og destabiliserer regionen. Dette er en bekymring som deles både av kurderne og de kristne.

Og helt trygge har ikke de kristne følt seg i Kurdistan heller. Historisk har sameksistensen mellom kristne og kurdere vært krevende, og i perioder blodig. Fremdeles lever mennesker som husker Semmelmassakren i 1933. De siste årene er konfiskering av jord blitt et økende problem. Assyrere opplever å stå rettsløse overfor kurdere som okkuperer jorda deres.

Blant de kristne går diskusjonen om de kan stole på kurderne. Andre avviser denne mistroen og mener den er nedbrytende. Nevnte Emanuel Youkhana, erkemandritt i Østens assyriske kirke og leder av hjelpeorganisasjonen Capni, advarer mot å bli «gisler av historien».

Da jeg møtte ham i sommer minnet han om at det var takket være peshmergastyrkenes innsats i krigen mot IS, at vi kunne sitte trygt og snakke på kontoret hans. Youkhana opplevde at den kurdiske befolkningen hadde vist de kristne med en voldsom solidaritet, men var samtidig åpen om at situasjonen for mange familier var i ferd med å bli svært vanskelig, både økonomisk og mentalt. Internflyktninger og fastboende måtte dele på knappe ressurser. Slikt blir det gnisninger av.

LES MER:Irakiske kvinner finner nytt fotfeste

– Det haster å overbevise de kristne om at de har en fremtid i Irak. De trenger garantier om sikkerhet og gjenoppbygging for å bli værende, sa Youkhana.

Det gjelder nå mer enn noen sinne, når de kommer hjem og får se de ødelagte landsbyene sine.