Nå er KrF like lite som Rødt

Fremfor å ta signalene fra valget, så har KrF desto verre tragikomisk nok øst på MER av det samme. Og jo nærmere partiet kommer stupet, jo sterkere er ropet om KrF først.

Partiet for de spesielt interesserte: Når kun 3,2% i dag støtter KrF, så betyr nok det at langt de fleste kristne kjenner seg hjemme i andre partier. Ref. Dagens Næringsliv.

Apropos: Statistikk viser for øvrig at ca 37% av befolkningen har en eller annen form for gudstro, og det er nok ikke nødvendigvis DnK sitt Gudsbilde som disse 37% har i tankene da de besvarte undersøkelsen.

Undersøkelsen sier nemlig intet om hvilket gudsbilde man måtte forholde seg til i svaret. Og tankevekkende nok: Det er 73% av den norske befolkningen som er medlemmer i Den norske Kirke. Men bare 37% av befolkningen tror altså på en eller annen gud... Dvs så og si halvparten (!).

De som stemmer på KrF er ikke mer eller mindre kristne enn andre. Partiet burde faktisk fjerne ordet “kristelig” umiddelbart. Vi er her vitner til ett av flere semantiske utfordringer som flere i KrF påfallende nok kontinuerlig overser.

Det virker faktisk som om flere tillitsvalgte i dette partiet mangler både refleksiv og nødvendig distanse til det egne miljøets virke og ikke minst reell kontakt med den velgermassen de henvender seg til.

Et visst preg av menighet og en til tider bedrevitende tendenser til moralistisk fremtoning er dessverre noe som flere andre forbinder med partiet. Og får de kritikk, så svares det ikke sjeldent med mer av det samme.

Muligens fordi partifolket stort sett snakker til sine egne og benytter en sosiolekt og betinget vokabular som bare de allerede overbeviste benytter, kjenner seg hjemme i og er trygge på?

Men poenget i et budskap som man mener er godt og verdifullt er kanskje å henvende seg til noen flere enn dem som like vel allerede er overbevist? Da er språket selvsagt sentralt; det er nemlig via dette det gode budskapet både farves og formidles.

For det første: Begrepet «kristelig» er ikke entydig. Uansett hva man selv ønsker rent språklig. Vendingen «kristne/kristelige verdier» er både tvetydig og sågar verdimessig/logisk tvilsomt. Som kjent, så er ikke det gode godt fordi Gud valgte det... Gud valgte og velger derimot det gode fordi det er godt.

Lignelsen om den barmhjertige samaritan er f.eks. et argument for at man ikke behøver en spesiell trosretning eller teologi for at hjelpe de svake og utsatte.

Dvs  paradoksalt nok for å gå i takt med Guds vilje. Å behandle den andre slik man selv vil behandles, dvs den gyldne regel, fantes og finnes for øvrig i de fleste oldtidens samfunn og religioner.

Å parallellisere med AP og begrepet «arbeidere» for å legitimere begrepene «kristelig» blir i tilfelle språklig skivebom. Ordet «kristelig» viser ubetinget til religion, tro og livssyn; selv om man tydelig nok så gjerne vil at det betyr noe mer og annet.

Begrepet «arbeider» dekker derimot et langt, langt, videre spekter. Det finnes f.eks. både kristne, muslimske, ateistiske, etc arbeidere. Men det finnes vel knapt en ateistisk eller muslimsk kristen?

Og kristne velgere finnes det flere av fra Rødt til Demokratene m.m. Jeg minner igjen om at hele 97 av 100 velgere i dag gir sin støtte til andre partier eller lar være å avgi standpunkt.

Langt de aller fleste kristne velger uansett andre partier enn KrF i valgene. Mulig også dette faktum burde få noen i dette partiet til sunn ettertanke?

Navnet skjemmer sjelden, men navnet kan gi signaler som mottagerne av dem oppfatter annerledes enn hva som intenderes. Og mottagerne er altså alle som lytter; ikke bare egne allerede overbeviste velgere.

Og bare et lite apropos til hva gjelder kristen-etisk posisjonering og konsekvensetiske disposisjoner: Det kristelige partiet KrF har støttet og deltatt i regjeringer som f.eks. forvalter abortloven. Det foretas ca 15 000 aborter i året; noen av de som tar abort bruker sågar denne muligheten som prevensjonsmiddel.

Om KrF pretenderer å være et parti for alle som ønsker et «kristelig samfunn», så tales det altså hovedsaklig til den og de som allerede er innforstått med det høyst betingede språket.

Langt de flerste velger faktisk å holde seg utenfor. Virkeligheten er den øverste dommer. Like vel velges langt på vei en politisk formidling som også er impregnert av et internt språk som skaper tvetydige meldinger hva gjelder det budskapet de gjerne vil at folk tar til seg. 

Navnet KrF sier sikkert ifra om at noen ønsker et «kristelig» samfunn. Men det er nok ikke alle som deler synet på hva som egentlig dette samfunnet skal preges av.

Å uttrykke seg med et språk som mottagerne identifiserer seg med burde selvsagt være en forutsetning om man har en rekke verdier man så gjerne vil realisere.

Har ikke mottageren av budskapet et forhold til det språket og merkelappene som benyttes, så blir man stående der som en fattigmann - uansett hvor verdifullt det du har å formidle er.

Dessverre kan det faktisk se ut til at det er annet enn praktisk politikk og innflytelse som er det sentrale for flere i KrF. Nå hevder KrF-folket at de skal mobilisere sterkt for å reise partiet igjen; men like vel med samme språk og effekter som før... Som altså ikke nådde frem.

Nå skal også alle de andre partier også styrkes og reise seg mer før neste valg. Konkurransen blir ikke bedre eller lettere de neste fire årene før stortingsvalget i 2021.Uansett hvor lite borgerlig KrF i dag vil fremstå- og identifiserer seg som, så har nok partiet blitt oppfattet slik av langt de fleste de siste tiårene.

Noe annet ville dog være vanskelig. Og KrF fortsetter altså å falle: Nevnte måling  viser altså laveste måling noen sinne (!).

Etter katastrofevalget, så ser det ut til at KrF og Hareide ikke har innsett at den furtne og standhaftige hamringen under valgkampen på nå å kun kjøre eget løp var en kontraproduktiv medisin som bare forsterker problemene.

Fremfor å ta signalene fra valget, så har KrF desto verre tragikomisk nok øst på MER av det samme. Og jo nærmere partiet kommer stupet, jo sterkere er ropet om KrF først. Alle andre prioriteringer er underordnet dette ene.

Her betyr visst samfunnsansvar, politisk stabilitet og makt til å påvirke samfunnet konstruktivt i riktig retning lite og intet.