Mulighet for varig endring
Selv om verken KrF eller Venstre kunne notere noen voldsom fremgang fra forrige valg, fremstår de som valgets vinnere, sammen med Høyre og Fremskrittspartiet.
Denne saken ble fortløpende oppdatert hele valgkvelden:
Klokken 01.05:
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Mulighet for varig endring
Selv om verken KrF eller Venstre kunne notere noen voldsom fremgang fra forrige valg, fremstår de som valgets vinnere, sammen med Høyre og Fremskrittspartiet.
Det handler naturligvis om at disse fire partiene har sikret seg flertall, og at de denne gangen klarte det de ikke klarte sist.
Erna Solberg seiler på en voldsom medgangsbølge, og det blir svært spennende å se hvor lenge den varer. I verste fall, sett med valgvinnernes øyne, er regjeringstrettheten større enn gleden over mer høyrepolitikk. I så fall kan meningsmålingene virke alarmerende allerede utpå nyåret. Hvis de spiller sin kort riktig, kan valget 2013 blir stående som begynnelsen på en varig endring i norsk politikk.
Jens Stoltenberg snakket mandag kveld om å opptre konstruktivt og ansvarlig i opposisjon, og om å fornye partiet. Her ligger det et nøkkelpunkt, blant annet fordi Arbeiderpartiets nære forbindelse til fagbevegelsen kan være en viktig akilleshæl når det gjelder vilje til å reformere velferdssystemet vårt.
Hvis LO holder like fast på etablerte ordninger som de har gjort til nå, og Arbeiderpartiet ikke våger å trosse fagbevegelsen, kan det være en gavepakke til Erna Solberg.
Bredest mulig samling
Hun holder fast ved sin strategi om bredest mulig borgerlig samling. Siv Jensen er åpenbart innstilt på å komme i regjering, det gjorde hun klart i løpet av valgkvelden.
Venstre virker hakket mer regjeringssugne enn KrF, men Knut Arild Hareide understreket i partilederdebatten i Stortinget at han og Skei Grande har politisk «fast følge».
Dermed er det ikke usannsynlig at også de to minste ikke-sosialistiske partiene faktisk vil arbeide for regjeringsdeltakelse. Erna Solberg trenger bare ett av de to sentrumspartiene, men vil nok sterkt ønske å ha begge på laget.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Ikke minst med tanke på valgene i 2015 og 2017. Men den største forskjellen på kort sikt ligger i at landet nesten uansett nå får en ny regjering, anført av et Høyre som har gjort sitt beste valg på 28 år.
De Kristne, KSp og KrF
Når det gjelder de minste kristne partiene, står De Kristne med 16.329 stemmer, tilsvarende 0,6 prosent oppslutning når 94 prosent av stemmene er talt.
For Kristent Samlingspartis del er tallene vesentlig lavere, 1.664 stemmer, tilsvarende 0,1 prosent.
Sistnevntes oppslutning er såpass begrenset at den ikke gjør nevneverdig utslag. De Kristne er derimot en kraft Kristelig Folkeparti må forholde seg til. Sett utenfra kunne det virke fornuftig at de to partiene slo seg sammen, men årsakene til at De Kristne har oppstått står nok sterkt ved lag også etter dette valget.
Imidlertid vil det være behov for en annen edruelighet når det gjelder hvilken oppslutning man sikter mot, og partiet har en del å forklare når det gjelder troverdigheten av egne løfter knyttet til å nå sperregrensen og komme i regjering.
Det er ikke urimelig om noen velgere føler seg snytt i møte med et parti som på ingen måte innfridde de forventningene de selv hadde skapt. Men for Kristelig Folkeparti vil det være såpass krevende å komme denne fløyen i møte at de antakelig vil fortsette på den kursen de har.
Det handler simpelthen om at KrF er et mangfoldig parti hvor andre fløyer slett ikke ønsker en dreining i retning av det De Kristne står for. Knut Arild Hareide står derfor i en spesielt krevende spenning, ikke minst med tanke på at partiet totalt sett ser ut til å ha et nokså vesentlig begrenset potensial i forhold til hvordan situasjonen var for 10-15 år siden.
Han løper en risiko uansett hvilken fløy han velger å blidgjøre, og ser ut til å ha valgt en sentrumsposisjon som antakelig er klok for oppslutningens og partiorganisasjonens del.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
KrF endte på et resultat som kun såvidt er bedre enn kriseresultatet fra 2009, og KrF ser ut til å ha stabilisert seg på et nivå som ligger klart lavere enn det partiet har hatt i sine glansperioder.
Ikke veldig overrasket
Jens Stoltenberg virket ikke veldig overrasket over valgresultatet, og konstaterte overfor Aps valgvake at det ville være helt ekstraordinært om partiet skulle vinne tillit til en tredje periode regjering.
I etterkrigstiden har ikke-sosialistiske regjeringer i nokså stor grad likevel representert pauser i Arbeiderpartiets regjeringsperioder.
Etter Stoltenbergs første regjering, som satt fra 2000-2001, lurte noen på om vi stod overfor en varig endring i norsk politikk.
Viljen til å gå i regjering med SV og Sp har til en viss grad demmet opp for dette. Nå gjenstår det å se om valget i 2013 ble valget som også endret Arbeiderpartiets rolle i moderne norsk politikk.
Skal det skje, må ikke minst Høyre sørge for at den oppslutningen de nå har, viser seg å være mer enn et blaff.
Der ligger Erna Solbergs viktigste oppgave i tiden fremover.
Klokken 23.46:
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Solberg på gullstol, Håbrekke og Thorkildsen ute
Høyre-politikeren Julie Brodtkorb kjenner Erna Solberg godt, og hadde nok rett da hun tidligere i kveld sa at Erna Solberg ikke kommer til å overraske som statsminister.
Hun er slik vi har blitt kjent med henne. Og det var en svært populær påtroppende statsminister som på et tidspunkt under Høyres valgvake måtte påpeke at «jeg var ikke helt ferdig», for å slippe til mellom klappsalvene og «Erna, Erna»-tilropene.
Solberg skrøt mer av Jens Stoltenberg enn hun strengt tatt måtte, og roste blant annet hans samlende funksjon gjennom tøffe tider i fedrelandet.
Solberg er klok nok til å ikke love noe hun ikke kan holde når det gjelder regjeringsforhandlinger, men fortalte at hun hadde kontaktet både Siv Jensen, Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide med tanke på samtaler om konkret samarbeid.
SV-leder Audun Lysbakken kan for sin egen del puste lettet ut. Stortingsplassen hans er berget.
En observant Dagen-leser har spurt om det er de omkring 1.700 stemmene De Kristne fikk i Hordaland som gjør at Lysbakken kommer på Stortinget, mens KrFs andrekandidat, Lindås-ordfører Astrid Aarhus Byrnes, ser ut til å ikke gjøre det. Det er et interessant spørsmål.
For KrFs del må det ellers være et betydelig tap at Øyvind Håbrekke ser ut til å falle ut av Stortinget. Han har vist seg som en av partiets modigste og dyktigste politikere, ikke minst i krevende saker som bio- og genteknologi, surrogati og eggdonasjon.
Tilbake til SV: Lysbakken er inne, det er uklart om Bård Vegar Solhjell blir gjenvalgt. Nesten sikkert er det Inga Marte Thorkildsen mister sitt mandag, til tross for tung mobilisering.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Klokken 22.45:
Bitter pille for Lysbakken
Når vi nå ser SV ligge og vippe akkurat på sperregrensen, blir det ekstra tydelig hvilket skifte det er som skjer i dag.
Les også: SV-leder Audun Lysbakkens plass på Stortinget henger i en tynn tråd
I det utgående Stortinget er de rødgrønnes flertall begrenset til 86 mot 83 mandater. Da er det litt av et valgskred for de ikke-sosialistiske partiene når de nå kan komme til å få over 100 mandater.
Det er et sterkt signal om at folket har ønsket en kursendring, og en solid inspirasjon for Erna Solberg og hennes samarbeidspartnere. Høyres vekst er den åpenbart viktigste grunnen til skiftet.
Med Ketil Solvik-Olsen hjemme i mangel på barnevakt og Per Sandberg på valgvake i Trøndelag var Siv Jensen den eneste fra partiledelsen på Fremskrittspartiets valgvake.
Jensen struttet av entusiasme da hun litt etter 22.30 entret scenen og ropte ut sitt «Morn'a, Jens». Partiet går tilbake omkring syv prosent i forhold til forrige gang, men kan vise til at de har gått opp fem-seks prosent fra der de lå for to år siden.
For Audun Lysbakkens del må det være en sur pille å svelge. Han er en varmhjertet og sympatisk type, men sliter med det faktum at det ikke finnes flust av rendyrkede sosialister her i landet. De stadige advarslene mot høyresiden, og særlig mot Frp, har åpenbart ikke nådd frem.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Hva som skjer med SV er den kanskje mest spennende enkeltfaktoren nå utover kvelden og natten. Ved siden av om KrF faktisk snur tilbakegangen eller blir liggende rundt 5,5 prosent.
Klokken 22.05:
Etter valget i 2001 ringte Jens Stoltenberg til Kjell Magne Bondevik og inviterte til samarbeid. Arbeiderpartiet hadde gjort et dårlig valg, og Stoltenberg trengte støtte fra andre partier. «Vi er jo enige om det meste», sa han til Bondevik, ifølge sistnevntes selvbiografi fra 2006.
En av spekulasjonene i kveld handler om hvorvidt KrF vil kunne sikre flertall for den rødgrønne siden dersom de skulle komme til å bevege seg den veien i løpet av perioden.
Nå er det ikke spesielt hemmelig at sterke krefter i KrF har betydelig sympati for sosialdemokratiet, og regjeringserfaringene fra 2001-2005 var på ingen måte udelt positive for Kristelig Folkeparti. Lettere blir det neppe med et stort Frp med på laget.
Men slik situasjonen er nå, vil det være dristig - forsiktig sagt - av Knut Arild Hareide å i det hele tatt snakke om å bevege seg den veien.
Med et offensivt De Kristne og et mobiliserbart Visjon Norge-segment, ville en slik manøver være nærmest dumdristig.
I sin hilsen til KrFs valgvake nå i kveld, var partilederen forståelig nok varsom med å forutsi hva partiet velger. Men lysten til makt er reell også i KrF, og når partiet nå har funnet seg til rette på et lavere nivå enn de hadde på 1990- og begynnelsen av 2000-tallet, kan dette være en kjærkommen mulighet til å få preget politikken tydeligere enn de kan makte fra Stortinget.
Akkurat nå er partiet nede på 5,5 prosent, men kan altså likevel spille en nøkkelrolle.
Klokken 21.15:
God forhandlingsposisjon for KrF og Venstre
Det borgerlige flertallet synes klart. Med nærmere 100 mandater har de et solid mandat for skifte.
Les også : Solid borgerlig flertall, sentrum på vippen
Arbeiderpartiet forblir likevel Stortingets største parti, som ventet. Interesant nok ser det ut for at Høyre trenger både Frp, Venstre og Kristelig Folkeparti for å sikre flertall. Det borger for svært spennende uker frem til en ny regjering kan starte sitt arbeid om en drøy måneds tid.
For Kristelig Folkepartis del er det ikke til å komme fra at et resultat på rundt seks prosent er dårlig, i historisk perspektiv. Partiet vil nok legge vekt på at man har snudd nedgangen fra sist (5,5), og det er et viktig poeng. Men årets resultat er altså svakere enn også ved valget i 2005, da partiet fikk 6,8.
Les også: -; KrF har nådd begge målsettinger
KrF og Venstre har på NRKs måling til sammen 10,5 prosent, mens Fremskrittspartiet har 16,2. Det kan tyde på at Høyre og Fremskrittspartiet danner regjering, med en mer eller mindre omfattende avtale med KrF og Venstre.
Men det faktum at KrF og Venstre er nødvendige for å sikre borgerlig flertall, kan også bane vei for regjeringsdeltakelse siden de to sentrumspartiene i kraft av sin vippeposisjon har gode forhandlingskort.
For De Kristnes del ligger oppslutningen på rundt en prosent, eller knappe 5.000 stemmer. Det er langt færre enn partiet selv har snakket om, men flere enn de har ligget an til på mange av meningsmålingene.
Les også: De Kristne tror på makt - og kanskje 6,6 %
Kristent Samlingsparti har i NRKs prognose ikke flere enn 425 stemmer på landsbasis, og er slik sett knapt å regne med.
Mandag klokken 18.30:
Flertallsregjering?
Det er nokså opplagt at de fire ikke-sosialistiske partiene får nok mandater til å etablere en slik regjering, men flere innbyrdes forhold avgjør om de er realiserbart.
Noen har kritisert KrF og Venstre for å vingle når det gjelder hvorvidt de kan regjere med Fremskrittspartiet, men i realiteten har begge partiene vært tydelige og konsekvente - påvirket av den dyrekjøpte lærdommen fra valget i 2009.
Den gangen sikret de rødgrønne seg et nokså knapt parlamentarisk flertall, antakelig blant annet fordi daværende Venstre-leder Lars Sponheim understreket han heller ville ha Jens enn Jensen.
Nå har både Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande gjort det tydelig at de vil sikre etableringen av en ikke-sosialistisk regjering. Det er ingen grunn til å tro at de ikke står ved dette. Derimot har kanskje særlig Knut Arild Hareide sagt at et regjeringssamarbeid med Frp er lite sannsynlig. Det er i tråd med KrFs tradisjonelle linje.
Det kan være nyttig å huske på at i Sentrumsregjeringens dager understreket daværende Frp-leder Carl I. Hagen at det ikke var så viktig om regjeringen hadde flertall eller ikke. Det er nemlig Stortinget som bestemmer uansett.
I prinsippet er dette helt riktig. Men muligheten til å utøve politikk fra regjeringskontorene er ikke til å undervurdere. De rødgrønnes stortingspolitikere denne perioden vil nok kunne fortelle en del om det.
Denne erkjennelsen sank etter hvert også inn hos Frp med full tyngde, og Siv Jensen går på et ganske formidabelt prestisjenederlag dersom hun etter valget ser seg tjent med å stå utenfor regjeringsdeltakelse.
Spørsmålet for Siv Jensens del er derfor hvor store Frp blir, ikke minst med tanke på valget sist (22,9 prosent), og hvor store de blir i forhold til Høyre. For KrFs og Venstres del er det ikke minst et spørsmål om de to sammen blir like store, eller omtrent like store, som Fremskrittspartiet.
Frp svinger mer enn de fleste på målingene, men det virker å være minst 50 prosent sannsynlig at Frp blir større enn de to sentrumspartiene. Om KrF kommer opp mot syv prosent og Venstre over seks, og Frp får 14-15 prosent, kan det imidlertid bli vanskelig for både Skei Grande og Hareide å stå utenfor muligheten til regjeringsdeltakelse.
Følg det spennende valget - i hele kveld - på Dagen.no!
Kommer de rødgrønne til å lide nederlag, slik meningsmålingene tyder på?
Kan Arbeiderpartiet bli mindre enn Høyre?
Kommer Miljøpartiet De Grønne over sperregrensen? Og hvem kommer under?
Holder KrFs oppgang helt til valgdagen?
Og hvem i all verden skal danne regjering etter valget?
Spørsmålene er mange og nesten alle kommer til å bli avklart mandag kveld.
Dagen.no følger utviklingen tett utover valgkvelden.
Redaktør Tarjei Gilje kommenterer fortløpende på nett utover valgkvelden og natten. Send ham gjerne spørsmål allerede nå, eller underveis, på tarjei@dagen.no.
Våre journalister gir stemningsrapporter fra flere valgvaker.
Og debatten går selvsagt varm her på våre nettsider. Nederst i hver artikkel kan du kommentere det aktuelle temaet. Du kan også diskutere på Dagens Facebook-sider. (Husk å trykke «Liker», hvis du ikke allerede har gjort det!)
Følg valgkvelden - og natten på Dagen.no!
