Motsatt av likegyldighet
Likegyldigheten kan være faretruende nær når man opplever at den ene skansen etter den andre faller.
NRK oppfordrer i disse dager sine seere til å "T a valget". Flere av kanalens fremste profiler utfordrer velgerne til å faktisk engasjere seg, og avviser tanken om at det ikke betyr noe hvilke politikere som får mer og hvilke som får mindre innflytelse etter høstens valg.
Oppfordringen om å ta valget impliserer at muligheten til å velge faktisk foreligger, men at en selv må velge om en vil benytte muligheten.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I statsvitenskapen er en av lærdommene at så lenge velstanden holder seg på et visst nivå, kan interessen for politiske valg avta. I et slikt perspektiv er det ikke spesielt vanskelig å se at det kan være krevende å få frem det store politiske engasjementet her i landet.
En annen tendens vi gjør klokt i å følge med på, er risikoen for at marginalisering kan føre til radikalisering.
Når ulike interessegrupper opplever redusert oppslutning, tyr man gjerne til sterkere retorikk og sterkere virkemidler - med det håp at dette skal bidra til å fremme det budskapet man tror på. Noen ganger virker dette, men ofte er effekten motsatt.
Fra et kristent ståsted er begge disse tendensene viktige.
Den første fordi likegyldigheten kan være faretruende nær når man opplever at den ene skansen etter den andre faller. Dess mer vi lærer om historien til både Den norske kirke, bedehusorganisasjonene og de største frikirkesamfunnene, dess tydeligere blir forskjellene til det samfunnet vi lever i.
Så langt har de mest synlige tegnene på sekularisering funnet sted lenger sør i Europa, men det er ingen grunn til å tro at vi i Norge er skjermet. Også her peker utviklingen i retning av redusert aktivitet og svekket åndskraft.
Da er det særlig viktig å være på vakt også overfor den andre tendensen. Radikalisering kan være positivt dersom det fører oss nærmere Guds ord og nærmere det kristne fellesskapet. Derimot trenger vi ikke en vulgarisering av retorikken overfor annerledes troende, eller ekstremisme uten dekning i Bibelen.
På lørdag kunne vi lese om Magritt Brustad, til daglig forsker ved Universitetet i Tromsø, og dessuten leder for det felleskristne bønnearbeidet der i byen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Dette arbeidet har siden rundt årtusenskiftet vært et eksempel til etterfølgelse, blant annet ved at man har hatt løpende kontakt med skiftende politiske lederskap for å få oppdaterte bønneemner.
Brustad og hennes medarbeidere arbeider trofast og iherdig, samtidig som de har et mål for øye som de ikke selv mener å kunne frembringe: "Vi tror Gud kan skape en bevegelse av masseomvendelse også i en moderne tid, og at liv vil bli forandret. Vi holder fast på at Gud ønsker store innhøstninger og vil gjeste oss med vekkelse og fornyelse. Det ber vi om", sa Brustad.
Nå ved inngangen til høstsemesteret kan NRKs oppfordring være en av mange impulser til fornyet innsats i hverdagen. Det gjelder både når vi om en drøy måned skal velge 169 stortingsrepresentanter, og når vi i våre daglige liv arbeider for Guds rikes utbredelse i hjem, familie, på skoler og arbeidsplasser og hvor vi ellers ferdes.
Ønsket om vekkelse eller store politiske forandringer må ikke bli et luftslott som fører til at vi trapper ned det daglige arbeidet. Vi trenger det motsatte av likegyldighet.
