Mor er mor

Sterkt brev fra mor til Gjermund Cappelen: «Jeg ønsker å gi alle pårørende, uansett omstendighet, en stemme i det offentlige rom», skriver hun. Brevet slutter slik:Mor Theresas oppfordring: «Gå hjem, og elsk din familie!»

Et brev som gir sterk grunn til ettetanke og forståelse.

Resten av innholdet:

«Nå har jeg vært der igjen, i snart fem år som sonende mor, sammen med resten av en stor familie, etter at jeg fikk en telefon om at «halve» familien min var fengslet. Hvorfor «sa» jeg ingenting i det offentlige rom da dette eksploderte og underveis?»

«Jeg er ei straffedømt, skyldig mor. Jeg soner min dom i det offentlige rom.»

Slik startet jeg et innlegg på et Kromseminar for 24 år siden. Den gangen jeg kjempet for å få Foreningen for Fangers Pårørende (FFP) på banen. For å påpeke at de pårørende kunne være en ressurs for kriminalomsorgen, og ikke bare «en pest og en plage.» Nå er foreningen en sterk organisasjon, godt drevet, der det er spesielt fokus på barn og unge. De er også pårørende, og spesielt utsatte i den brutale virkeligheten de blir utsatte for. En innsatt er «beskyttet» av murene rundt seg. I det offentlige rom finnes det ingen beskyttelse. Der opplever en pårørende en sorg, som andre vanskelig kan sette seg inn i, som det er ytterst vanskelig å snakke om, og som det ikke gis blomster for.

Ei mor er ei mor. Ei bestemor likeså med alt det medfører, av ansvar og sorger og gleder. Nå har jeg vært der igjen, i snart fem år som sonende mor, sammen med resten av en stor familie, etter at jeg fikk en telefon om at «halve» familien min var fengslet, og opplevde en eksplosjon av mediadekning i norgeshistoriens største narkotikasak, og også i kjølevannet av den påfølgende rettssak i fjor, der jeg var innkalt som vitne. Å være pårørende til en skyldig, varetektsfengslet innsatt, ihvertfall i en så høyprofilert sak som denne, er som å leve i en offentlig gapestokk, der alle mener og synes og tror det meste. Spesielt i de sosiale medier. Der har det kokt, og meningsutvekslingene har vært mangslungne og fargerike. Bøker og artikler har vært skrevet som fargelegging av saken. Alt dette fordi en profilert og høyt aktet politimann var blitt en del av saken.

Foto:Tore Kristiansen

Hvorfor «sa» jeg ingenting i det offentlige rom da dette eksploderte og underveis? Ikke personlig, men på et generelt grunnlag?

Innimellom har jeg hatt lyst til å kommentere både det ene og det andre da saken ble brettet ut i media, med henblikk på det sterke personfokuset saken fikk. Det gjelder alle involverte parter. Det er det som har rammet de mange pårørende hardt, og spesielt barna: personfokuset. Hva det offentlige rom har krav på å få vite i straffesaker er én ting. Hvordan det formidles og med hvilket fokus, er en annen. Jeg retter en stor takk til de journalister og medier som har hatt et saklig og respektfullt fokus på det hele.

Hvorfor kommenterte jeg ikke en viss satirisk bok, der familiære personopplysninger var tuftet på til dels helt uriktige opplysninger og hadde et tilnærmet krenkende preg? Hvem var kilden? Jeg trøstet meg den gangen med Salomos utsagn om at «Klok er den som tier når han krenkes»

«What you resist, persists.»Det er nok det som har avholdt meg fra «å si noe» i disse årene, at det en protesterer imot, vil bestå, og helt sikkert eskalere. Uansett, ville utsagn i det offentlige rom underveis, ha skapt nye argumentasjoner og grobunn for nye teorier, og da er det best å tie stille. Spesielt av hensynet til mine barnebarn. De skal og må og bør vernes så godt det lar seg gjøre. Det er nok å ha pappa’n sin, som de er så glad i og som er glad i dem, i fengsel og i media, om de ikke også skulle få farmora si på trykk der også.

«Begynnelsen til visdom er å tie stille» (Goethe). Men noen ganger kan det være på sin plass å komme med noen refleksjoner. Tidspunktet for det måtte være nå, når denne saken går inn i sin avsluttende runde i lagmannsretten. Klokt eller ikke klokt, det vil vise seg i etterkant. Jeg ønsker å gi alle pårørende, uansett omstendighet, en stemme i det offentlige rom!

Narkomane som informanter. Da min sønn ble rekruttert på begynnelsen av 90-tallet, tenkte jeg at det var da bra. Men tok nok feil. Det var på et tidspunkt i livet, da han var på sitt aller mest sårbare, og på den måten ble han jo værende i det miljøet han egentlig burde ha fjernet seg fra og stoffmisbruket. Og så gikk det som det gikk. Han burde heller vært fengslet da. Etterpåklokskap kan ofte ikke brukes til noen ting. Men det bør kanskje settes et søkelys på denne praksisen.

Foreningen for fangers pårørende hadde i de første årene en tegning som logo. En skoleklasse hadde fått som oppgave å tegne «sorg.» Da dukket det opp en tegning av et fengselsvindu, med et menneske på innsiden og noen utenfor, alle med tårer i øynene og med et rødt hjerte i midten. Da tegningene etterpå skulle forklares, svarte eleven som hadde tegnet den: «Fengsler, det er trist, det, både for den som er innenfor og dem som er utenfor.» Og det er helt sant. Det er de utenfor murene som må betale den høyeste prisen, fordi der er de fritt vilt, i mediastormene og i det sosiale rom.

Det er derfor jeg nå skriver, for si noe om hvordan det er å være pårørende til en innsatt, også på et generelt grunnlag. Få sagt noe om at de pårørende soner også, og må betale prisen, spesielt barn og unge. Når navn nevnes og personer beskrives i alle medier og med fotografier, er det de som rammes, ikke den innsatte eller domfelte. Det gjør ikke den skyldige mer eller mindre skyldig, og saken blir ikke annerledes enn den faktisk er. Det er retten som avgjør skyldspørsmål og straffeutmåling på en rettferdig måte. Det er ikke et offentlig tribunal. Der blir det sjelden rettferdig.

Jeg ønsker ikke å sette søkelyset på en tragedie. For det er det ikke, selv om jeg er trist her jeg sitter, fordi historien om min sønn på mange måter også blir et oppgjør med meg selv som mor. «Vi kan leie hesten til vannhullet, men vi kan ikke tvinge den til å drikke.» Det er nå engang sånn, at på et eller annet tidspunkt, slutter vi som foreldre å være oppdragere, og våre barn velger selv hva og hvor og hvordan de vil drikke av livets beger. Hvem de vil ha som forbilder. Min sønn fikk en høyt profilert og aktet politimann. Dessuten: «Mammon» er en krevende «gud.» Penger som mål og mening korrumperer et menneske. Mye penger mye. Så selv om situasjonen er veldig trist, så er det faktisk en lettelse, at det nå er satt en ettertrykkelig stopper for min sønns virksomhet.

Med disse refleksjonene ønsket jeg å gi også andre pårørende en stemme. Men mine oppgaver ligger først og fremst på det private plan, der det er min oppgave, mitt ansvar, å holde flokken min samlet og forbindelseslinjene åpne, i omsorg og i glede, over at vi hører sammen. Det handler om å ta vare på hverandre og samholdet og kjærligheten. Godt hjulpet av systemet har dette vært mulig, innenfor de rammene som en varetekt tilsier. Det handler her om mennesker som er glade i hverandre. Det handler alltid om mennesket bak handlingene, selv hos en kriminell. Hvem det egentlig er, med menneskelige og gode ryggmargreflekser og med et hjerte som tenker. Hjertet har som kjent, sin egen forstand, som forstanden ikke forstår (Blaise Pascal) Poenget er å finne balansen mellom disse to forstandene.

Mitt liv som mor har vært en lærerik og fargerik og mangslungen reise. Om dører lukkes, åpnes det vinduer, og livets beste rettesnor til oss mennesker, uansett sammenheng, er Mor Theresas oppfordring: «Gå hjem, og elsk din familie!