Misjonsfest på Madagaskar

Til helgen blir det fest i Antananarivo. Fest med evighetsperspektiver.

Det er 150 år siden de første norske misjonærene begynte sitt arbeid på Madagaskar, den store øyen øst for det sørlige Fastlands-Afrika.

På grunn av pest blir omfanget noe dempet, men feiringen kommer til å gå sin gang likevel. Omkring 150 nordmenn er ventet på besøk fra nord. Det sier i seg selv litt om Madagaskars betydning i norsk misjonsarbeid gjennom generasjoner.

Om det ikke var for norsk misjon, er det antakelig ikke så mange her i landet som hadde kunnet navnet på den gassiske hovedstaden.

Men Madagaskar er norsk misjonsland fremfor noen. Mange av Dagens lesere har antakelig vokst opp med fortellinger, bilder og ikke minst møter med misjonærer som har tjenestegjort der.

Kallet til Madagaskar var i sin tid med på å gjøre Norge til verdensledende som sendeland for misjonærer sett i forhold til vår egen befolknings størrelse.

Det er virkelig en historie å tenke over og lære av, en historie å la seg inspirere av. For det er et godt råd, og også et kristelig råd, å søke til røttene for å finne veien fremover.

Fremdeles pågår debatten om hvorvidt norsk nærvær fortsatt trengs på Madagaskar, og den debatten er nødvendig. Men den kan aldri underslå verdien av det store arbeidet som har blitt gjort.

Med tanke på vår tids teknologi målt mot den man hadde da, er det smått ufattelig at så mange reiste så langt allerede midt på andre halvdel av 1800-­tallet. Både innsatsen og risikoen var på mange måter større enn den er i dag. Men evangeliet måtte ut. Det var viktigere enn alt.

Og helt inn på 2000-tallet dekket vi i Dagen gassiske politiske uroligheter med en nærhet som om det var et naboland vi skrev om. Det var ikke det minste rart. For det er ikke få norske misjonsvenner som gjennom årene har engasjert seg i misjons­virksomheten på Madagaskar.

Når vi feirer 150-årsjubileum for norsk misjon på Madagaskar, forteller dette oss noe om hvilken kultur som fikk vokse frem i Norge på 1800-tallet.

Da misjonsbevegelsen virkelig var en folkebevegelse og Det norske misjonsselskap i perioder hadde foreninger i hver eneste skolekrets rundt i landet. Men mer enn å mimre over en rik fortid trenger vi å ta med oss erfaringene, både de positive og de negative, og lære av dem.

Vi trenger ikke først og fremst å gjøre nøyaktig det samme som de første misjonærene gjorde. Aller mest trenger vi å gjenoppdage selve den evangeliske gløden, viljen til å ofre av sitt eget for å dele budskapet om Jesus Kristus med flere.

I misjonsvitenskapen lærer man at kirkens misjon først og fremst er Guds misjon. Det er Gud som ønsker at alle skal få bli kjent med Frelseren. Derfor kommer den endelige drivkraften fra Herren selv. Det er når Han får tale til oss at misjonsgløden kan bli tent.

I dagens avis trykker vi også Rolf Ekenes’ anmeldelse av jubileumsboken som er ført i pennen av Stavanger Aftenblads journalist Cornelius Munkvik. Boken er rikt utstyrt med flotte bilder fra den anerkjente fotografen Pierrot Men, med NMS-utsending Arild M. Bakke som koordinator.

Ekenes var misjonsprest på Madagaskar fra 1983-2002. Han skriver om «det som skulle bli et av norsk misjons mest suksessrike kapitler.» Her  er det mye å takke Gud for.