Misjonsarbeidet er ikke nøytralt

Fra tid til annen dukker det opp kommentarer og påstander om misjon som får oss til å undre. Det er som om enkelte stereotypier har satt seg fast og blitt til en sannhet som 
det ikke er mulig å rokke ved.

Fra tid til annen dukker det opp kommentarer og påstander om misjon som får oss til å undre. Det er som om enkelte stereotypier har satt seg fast og blitt til en sannhet som det ikke er mulig å rokke ved.

Nylig opplevde vi at begrepet misjonærholdning ble brukt på denne måten. Det skjedde i en artikkel der hovedsaken var Equinors mangel på oppfølging i forhold til sin partner i Angola (Stavanger Aftenblad 24.09.20).

Det er med stor interesse vi som misjonsorganisasjon med en forholdsvis stor bistandsportefølje, har fulgt med i hva som er skjedd i denne saken. For NMS er det ubegripelig at så store summer kan formidles uten at det blir oppdaget tidligere at penger ikke er brukt til det de er ment for.

295 millioner kroner er for oss et skyhøyt beløp. I denne sammenheng uttaler professor emeritus Øystein Noreng at fristende business gjør at man blir med på vågale ting.

Equinor sier at de er svært opptatt av åpenhet i de partnerskap de inngår, men professoren har ingen tro på at det er noe endringspotensiale her, i alle fall ikke i Angola. Han mener at Equinor har opptrådt arrogant og legger til at dette ligner litt på misjonærholdningen.

Ikke nok med det, han definerer misjonærholdningen som at «vi skal lære dem å bli som oss». Akkurat det er den mest arrogante uttalelsen jeg har sett på en stund.

Når uttrykket «misjonærholdningen» brukes, skulle det i det minste blitt gjort noe research på hva misjon er i vår tid.

Dette minner om et svært lite oppdatert misjonssyn med sterke føringer tilbake til en tid da misjon ble sett på som kulturimperialisme på tross av misjonsorganisasjoners iherdige innsats med språk og kultur med stor vekt på bevaring av gamle sanger, eventyr og sagn.

At «de skal bli som oss» er et sterkt utsagn som ikke er forankret i virkeligheten. Vi prøver å unngå en språkbruk som definerer vi og dem. I partnerskap med kirker og organisasjoner fokuserer vi på å gjøre noe sammen.

Vi kan ikke kjenne oss igjen i denne karakteristikken. Vi blir stemplet som godtroende og naive og blir identifisert med en stor, økonomisk skandalesak i Angola.

Videre blir leserne fortalt at «verden ikke er som Norge». Det er tøffere i den internasjonale verden, blir det sagt. Derfor er det nødvendig med klare kjøreregler og retningslinjer. Det er NMS enige i.

Slik er det også i misjonsarbeidet. Vi følger Norad sine kriterier for null-korrupsjon, vi rapporter på mislighetssaker, vi gjennomfører systematisk sjekk av partnere (due diligence) og iverksetter frys av prosjektmidler mens etterforskning av eventuelle misligheter pågår.

Når det går galt, for det hender dessverre, stoppes prosjektene. Jeg vil tro at denne måten å operere på ikke er representativ for det som blir karakterisert som misjonærholdningen.

Vi sier at i et internasjonalt samarbeid trenger vi internasjonale regler, vi inngår kontrakter der forpliktelser for alle parter blir tydeliggjort og vi reagerer hvis det er regelbrudd. Derfor undrer det oss at Equinor, som vi anser som svært profesjonelle, ikke ser ut til å ha de samme krav til oppfølging og kontroll.

Ja, det er utfordrende å ha et mål om null-toleranse i land med stor grad av korrupsjon. De mest sårbare menneskene befinner seg ofte i de mest sårbare landene, nettopp på grunn av korrupsjon og vanstyre.

Vi arbeider i tråd med FNs strategiske bærekraftsmål i forhold til utryddelse av fattigdom og har et særlig blikk på de som får minst oppmerksomhet. Dette har vi mye erfaring med, mens derimot business for å tjene mest mulig penger i sårbare stater, er utenfor vårt erfaringsområde.

Er det naivt å tro på endring? Eller er vi kommet dit hen at vi bare må akseptere korrupsjon, bestikkelser og smøring hvis vi vil ha et samarbeid med de landene som ligger høyest oppe på transparency statistikken?

Vil denne måten å tenke og handle på være bærekraftig? Det vil i alle fall ikke komme de mest marginaliserte og sårbare mennesker til gode.

Men grådige businessfolk vil sannsynligvis kunne berike seg enda mer på bekostning av marginaliserte grupper. Misjonærholdningen, slik vi definerer det i dag, er at slike måter å te seg på øker generell urettferdighet og ikke tar på alvor at vi har en stor, skjev fordeling av verdens ressurser.

I misjonsarbeidet i dag er vi stolte over at vi ikke har gitt opp, at vi fremdeles syns det er verdt å jobbe for endringer. Vi tenker ikke at de skal bli som oss. Hvordan er vi? Vi er på verdenstoppen av velstand og syns aldri at vi får nok, vi syns til og med at vi fortjener det.

Det er ikke noe godt budskap å bringe videre. Vi jobber for å endre denne måten å tenke på og vi har i alle fall ikke som mål at vi skal være idealene når det gjelder å få mest mulig profitt eller som det sies: La oss friste til å være med på vågal business.

Vi har som misjonsorganisasjon et konkurransefortrinn når det gjelder språk og kultur. Misjonærer kan ofte et lokalt språk og de kjenner godt til den konteksten de jobber i. Der er vi gode.

Vi har gjennom lang erfaring lært oss å trå varsomt, men vi har noen forutsetninger for samarbeidet og vi har definert hva vi forstår som godt samarbeid og god forvaltning.

Vi vet hva som rører seg i de landene vi jobber og vi har et stort nettverk som ofte er grasrotbasert. Vi krever rapportering på arbeidet, både på aktiviteter og økonomi. Regnskapene blir selvsagt underlagt revisjon.

Vi vet også at behovene er store og nøden er stor, men vi strør ikke om oss med penger. Tvert imot prøver vi å begrense pengeoverføringer fordi vi har lært at det skaper en usunn avhengighet og noen ganger et passivt forhold til muligheter for egenutvikling.

Vi oppfordrer folk til å bruke sine lokale ressurser og sette i gang utviklingstiltak uten å vente på ekstern finansiering. Vi kaller opplegget for «Use your talents».

Det handler ikke om å bli som oss. Det handler om respekt for det enkelte menneskets iboende ressurser, egen identitet og utviklingsmuligheter. Det handler også om respekt for egen kultur og tradisjoner.

Alle mennesker i verden lever i dag i en globalisert kultur der tradisjonelle kulturer kjemper for å overleve. Det er mange påvirkere eller influensere på banen.

Misjonsarbeidet er ikke nøytralt, I arbeidet formidles noen grunnleggende verdier som vi tror på og som vi tror at samfunnet trenger. I den globaliserte verden ser vi at all påvirkning ikke er like positiv.

Vi ønsker å representere åpenhet og ærlighet i partnerskapene vi har, der demokratiske verdier er et mål. Vi ønsker også å være motkrefter til utnyttelse av sårbare mennesker som blir offer for korrupsjon gjennom korrupte og selvsentrerte ledere. Vi leter etter endringsvilje og støtter de som reiser seg mot mektige korrupte systemer.

Endring skjer langsomt. Alt for langsomt etter vårt syn. Men vi tror det er mulig, ellers måtte vi bare gi opp med en gang.

Dette er uttrykk for «misjonærholdningen»: Å tro på at det er mulig å endre ressursfordelingen i verden gjennom en bevisst satsing på å bekjempe urettferdighet og utrydde fattigdom!