Min historie kan bidra til at flere forteller

Jeg har egentlig ikke lyst til å skrive dette, for det gjør fortsatt vondt. Men jeg lovet jenta å fortelle hennes historie.

I januar var jeg i Etiopia. En kveld sa en mann til meg: i morgen skal vi besøke en leir for internt fordrevne flyktninger. Kan du, Berit, snakke med en 16-åring som er blitt voldtatt og har mistet barnet? Jeg blir med som tolk.

Jeg kunne jo ikke si nei, men hva skulle jeg si til jenta? Jeg har ingen erfaring med traumatiserte krigs- og voldtektsofre. Jeg kunne bare møte henne som et helt vanlig medmenneske. Jeg blar i notatene mine fra turen, og ser at jeg ikke har notater fra dette møtet. Noen ganger lytter man bare.

Jeg møter en vever 16-åring med flakkende blikk, halvt skjult bak sløret. Hun er urolig i kroppen og sitter på huk foran meg. Så begynner hun fortelle, langsomt og lavt:

Hjemmet mitt ble angrepet, jeg vet ikke hvem de var. Familien min ble drept eller flyktet. Jeg har ikke sett foreldrene mine siden den dagen. Jeg bare løp for å redde livet.

En gammel soldat voldtok meg langs veien, og etter en tid skjønte jeg at jeg var gravid. Jeg flykter videre, går milevis langs utrygge veier. Det var kaldt, og jeg hadde ikke penger til mat. Etter måneder på flukt er det to yngre menn som voldtar meg. Volden dreper barnet i magen, og jeg føder et dødt barn. Jeg var livende redd og alene. Jeg savnet mamma.

Jenta er trygg nå, i en leir for internt fordrevne flyktninger, hun får mat og tepper og slipper å løpe hele tiden. Men hun blør, og smertene i underlivet er der fortsatt. Skammen over voldtektene gjør at hun ikke har fortalt om dem til noen av de andre jentene i leiren, heller ikke til onkelen som også er der.

Bare noen få av hjelpearbeiderne kjenner historien. De verner om henne og følger henne til helsepersonell. Jenta orker ikke gå på skolen og holder seg for det meste for seg selv. 80 prosent av kvinnene i leiren har sannsynligvis selv opplevd seksualisert vold eller vært vitne til det. Men de snakker ikke om det.

Jeg merker at jenta har styrke i seg, Hun har fortalt om voldtektene til folkene fra kirken som driver leiren. Jeg spør om jeg kan fortelle hennes historie videre når jeg komme hjem.

Hun ser på meg med et fast blikk og sier: Ja, gjør det. Min historie kan kanskje bidra til at flere tør å fortelle sin. Vi må fortelle om skal vi få slutt på voldtektene. Hun gir meg navnet sitt og sier at det er greit å bli tatt bilde av. Hun vil gi voldsofrene et ansikt.

Hva drømmer du om, spør jeg til slutt. Nå smiler hun og sier at leiren som drives av Mekane Yesus-kirken, med støtte fra Kirkens Nødhjelp, har gitt henne håp. Hun skal begynne på skolen igjen, når hun bare blir litt sterkere. Hun drømmer om å få en utdannelse og om å komme tilbake til hjemstedet. Jeg merker at jeg tror på drømmen hennes.

Når jeg ser styrken i blikket til de andre flyktningene i leiren, hører de fortelle om at de skal tilbake til jorda si og gjenoppta arbeidet. De vil begynne på nytt – nok en gang.

Og jeg tenker at det faktisk er mulig at de får det til. Det finnes samhold og gode hjelpere i leiren og mennesker med tro og framtidshåp. Realitetene disse flyktningene lever under er brutale og framtida svært usikker. Men når jenta kan smile og en bestefar insisterer på at barnebarna skal tilbake på skolebenken, da er veien tilbake til et bedre liv påbegynt.