Midttømmes uutholdelige letthet

Jeg forutsetter at det dypest sett er for de homofile kristnes skyld at biskop Ingeborg Midttømme har det standpunktet hun har, og at hun oppriktig mener det er bedre for oss (i det lange løp) å leve i sølibat enn å leve ut vår seksualitet i relasjon med et annet menneske.

Det som blir mer og mer uklart for meg, er hva den konservative fløyen i Den norske kirke egentlig ønsker å oppnå i denne saken.

Homofilisaken i Norge har alltid fokusert mest på «skriftforståelse og skriftbruk», jf. Lærenemndas uttalelse fra 2006.

Kjernespørsmålet har ikke vært «Hva er et godt liv for en homofil kristen?», men derimot: «Hvordan forstår vi best de og de bibelversene.»

Dette videreføres når Ingeborg Midttømme i Dagen 10. april sier at dette ikke handler om å «fordømme homofile på noen måte», men derimot om å «være tro mot det bibelske grunnlaget som de fleste kirker i verden er tuftet på».

Dersom det virkelig er for Bibelens skyld at Møre biskop holder fast på sitt nei til homofilt samliv, så synes jeg det er dypt skuffende.

Homofilispørsmålet oppstår fordi det finnes personer innenfor de kristne fellesskapene med seksuell orientering mot personer av eget kjønn; kirken uttaler seg om homofili for å hjelpe oss til å leve gode liv med Gud og vår neste.

Jeg forutsetter at det dypest sett er for de homofile kristnes skyld at Midttømme har det standpunktet hun har, og at hun oppriktig mener det er bedre for oss (i det lange løp) å leve i sølibat enn å leve ut vår seksualitet i relasjon med et annet menneske.

I forlengelsen av dette synes jeg biskopene i Møre, Bjørgvin, Agder og Oslo bør ta inn over seg følgende: Praktisk talt hele samfunnet og store deler av kirken sier til oss at vi kan leve et liv i avklart åpenhet om hvem vi er. Vi kan søke kjærlighet, nærhet og intimitet på lik linje med heterofile. Vi kan inngå offentlig forpliktende, livslange partnerskap (og til og med få «privilegiet» av å kalle det ekteskap!) Vi kan, med litt enkel manipulering av natur og regelverk, få barn og familie. Og gjennom alt dette kan de aller fleste av oss regne med helhjertet støtte fra omgivelsene våre.

Hva tilbyr den konservative fløyen i kirken i stedet for alt dette? Skjønner de ikke at det å si nei til dette er utrolig, ufattelig vanskelig, og at det vil medføre et liv i vedvarende kamp med seg selv? At denne kampen bare vil bli vanskeligere etter hvert som samfunnet utvikler seg enda mer i homoliberal retning?

Jeg har den dypeste respekt for dem som tar dette valget, og derfor blir jeg provosert på deres vegne når de som offentlig lærer at dette er den beste måten de kan leve sitt på, ikke synes interessert i å hjelpe dem med det.

Kvarme, Midttømme, Nordhaug og Reinertsen virker fornøyde med å blokkere en ordinasjon her, skrive et leserinnlegg der. Da kan de klappe seg på skulderen over at kirkens konservative alibi «står fast» og «ikke viker».

Midttømmes fokus i intervjuet med Dagen er nettopp på seg selv og sin symbolske rolle: «Det har ikke vært noen enkle timer jeg har bak meg nå.»

Hvor er fokuset på de homofile kristne som faktisk tar byrden med å leve slik de konservative biskopene lærer? Hvilken hjelp og hvilke ressurser tilbys de?

Tilsynelatende kan man si, litt polemisk, at de får en bibel i hånden og vissheten om at biskopen synes forferdelig synd på dem. Så kan de gå hjem, sette seg i et hjørne og gråte for seg selv.

De kan gå i kirken og oppleve fellesskapet med de femten gamle damene som kommer dit. Vel og bra, men er det bærekraftig nok på sikt? Kan stoltheten over egen korrekte skriftbruk på sikt erstatte samfunnets tilbud om kjærlighet og ekteskap?

I hvor mange år finner man trøst i å si til seg selv: «Du kan ikke oppleve gjensidig nærhet med et menneske du elsker, men du står i alle fall for en mer etterrettelig eksegese av 1.Kor 6!»

Dersom Ingeborg Midttømme lurer på hvordan det virkelig er å ha bak seg «ikke enkle timer», så bør hun kanskje se i retning av disse menneskene. De som ærlig og oppriktig følger hennes råd for hvordan de bør leve livene sine.

Så lenge ingen av de konservative biskopene går inn i denne problematikken med den seriøsitet og det alvor den krever, klarer jeg liksom ikke helt å tro på at de mener det de sier. Det blir påklistret, det blir pynt.

Jo da, de er «konservative». Jo da, de står for «kirkens klassiske syn». Og jo da, det kan være tøft å mene noe som mange er uenige i. Men likevel blir det noe dypt utroverdig og uutholdelig lettvint over det hele.