Mens vi venter

Adventstida er en ventetid. Akkurat i år venter vi på mye.

Vi venter på om høytiden blir familietid eller en fortsatt fortelling om restriksjoner.

For noen blir julen enkel, for andre blir den vanskelig. For mange er julen uansett mest en mat- og kjøpefest. For andre er julen en feiring av Jesu fødsel som frelser.

Fortellingene om våre familier går som fargerike tråder gjennom livene våre. Disse trådene blir ofte spesielt relevante i forbindelse med høytiden.

I vår norske kultur defineres gjerne julen som en familietid. Noen har familierelasjoner som minner om fine, solide silkegarn. Andre har forkavede knuter av noen relasjoner som stadig floker seg.

Mange har sørgelig svarte familiebånd som demper ned mønsteret i hele livsveven deres. Andre har fått livgivende gule garn som deres fortellinger veves av, frodige grønne tråder, lilla eller blå rolige relasjoner.

Hva er din familiehistorie? Er det en vakker og god tråd du holder fram når du skal fortelle andre om deg selv og din slekt? Er den historien sann?

Eller er tråden i din familie pyntegarn surret rundt grov og oppfliset hyssing som ryker ved belastninger? Hva er historiene til de rundt deg?

Hvilke fortellinger om julen ville de fortalt hvis du spurte? Ser du sorgtrådene i livsveven når de snakker?

Eller aner du lyset fra glade minner, gode stunder, latter, nærhet, vennskap, glede, kjærtegn, familiefred?

Denne julen kan vi lage nye historier. Samfunnsfortellingen vår har uventet endret seg i 2020. Familieveven vår kan også endre seg. Vi har med oss et sett med tråder som vi har nøstet på i årevis.

Det var kanskje andre som begynte flokene i det nøstet vi fikk. Og så har vi fortsatt. Julen i 2019 var temmelig lik julen 2018 og 2017 og 2016 og 2015 osv. Men slik trenger det ikke å fortsette. Kanskje julen 2020 kan gi noe godt nytt?

Vi kan finne nye tråder i veven i år. Vi kan gi de unge, barna og tenåringene, nye minner. Vi-greide-julen 2020-den-ble-ekstra-koselig kan bli en fin tråd i deres fortelling. Vi kan med varsom hånd denne julen holde livstråden til gamle mennesker.

Vi kan låne dem en arm på glattisen, vi kan bry oss om bestemor, vi kan kjøre på besøk til en tante med blomster, muligens med smittevernvennlig munnbind, men vi kan stå på døra likevel med en hyggelig hilsen.

Dette er ikke det enkleste året å gjøre nye valg på. Det er ikke det enkleste året å ha overskudd til å hjelpe andre eller ta tida til å lytte til livshistorier som ikke henger sammen, som er mest restegarn og rot.

Det er ikke det enkleste høytiden å skulle orke mer enn en må. Men så er det ikke opp til oss. Vi fikk ikke jula og familietråder innvevd i våre liv for at vi skulle fikse alt selv, lage veven vakker på egenhånd.

Den virkelige livstråden i verdensveven begynte i julen. Det er fortellingen om Jesu fødsel og liv som er den sterkeste, skinnende, lysende tråden. Og den er tilgjengelig for alle. Den kan man strekke hånda ut etter uansett hvor flokete eller fin resten av livsveven er.

Og hvilke forandringer det gir å velge den livstråden lar seg kanskje heller erfare enn å beskrive: Godheten som kan vokse fram for andre, det endrede sinnelaget, tålmodigheten som en uventet får i gave, evnen til å lytte, evnen til å våge å snakke sant, til å vente tålmodig, til å håpe av et trassig hjerte på god forandring.

Jesus Kristus arbeider ofte langsomt inn i livsveven alle disse andre egenskapene som er Åndens frukter slik de beskrives i Galaterbrevet 5, 22: kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.

Det er sterke tråder, det er ord som former helt nye fortellinger. Så om børen i år virker for tung, ensomheten for stor, depresjonen for mørk eller uvirksomheten og angsten for vond, travelheten så slitsom, så er det én tråd som ikke ryker.

Jesus er tråden som virkelig kan forandre veven, både i vårt eget liv og i samfunnet. Å veve Jesus tettere inn i livsfortellingen er ingen fribillett, ingen gratis garanti for at livsveien bestandig blir vakker, lett eller fin.

Men for hver enkelt som våger å velge den tråden tydelig og synlig i sin livsvei så blir også gjenskinnet av Jesus mer synlig for samfunnet. Det er alle de små trådene i våre liv, de som hver enkelt av oss holder i, som tilsammen utgjør den store samfunnsveven.

Julen er en tid for å se etter spor av den gode tråden på nye, håpefulle måter. I eget liv, i dårlige minner som kanskje kan fornyes til noe godt i år, i slitsomme relasjoner som det kanskje likevel kan oppstå ny nærhet i, i ensomhet som kanskje er i endring nå.

Julen 2020 representerer en mulighet. Vi har med oss mange sosiale og familiemessige forventninger til julen. I år må vi forholde oss til julen på nye måter.

Og det er først når vi blir bevisst på hvilke forventinger vi har og fokuserer på selve årsaken til at vi har jul at vi blir fri til å virkelig feire julaften. Enten vi sitter alene eller er mange som samles.