Mennesker som setter spor

Det som utløser jubel i dag, kan noen ganger forårsake dyp sorg i morgen.

I sin nye me­moar­bok «Po­li­tikk er å ville» av­slø­rer tid­li­ge­re SV-stats­råd Erik Sol­heim at han ga for­hånds­støt­te til Kris­tin Halv­or­sen før hun stemp­let Dag­finn Høy­brå­ten som mørke­mann under valg­kam­pen i 2005. Ut­spil­let til den da­væ­ren­de SV-le­de­ren i Dag­bla­det ble et av de skitnes­te po­li­tis­ke per­son­an­gre­pe­ne i norsk po­li­tikk det siste ti­året.

Sevideo-intervjuet Dagen gjorde med Solheim under boklanseringen

Nå ang­rer Sol­heim. «Det var used­van­lig lite kle­de­lig. Jeg må ta med­an­svar, fordi jeg støt­tet at hun skul­le gjøre det. Det var et vel­dig dår­lig råd fra min side,» skri­ver han i boken sin. Pipen har fått en helt annen låt når han skal be­skri­ve Høy­brå­ten. Den for­ri­ge KrF-le­de­ren er en av få nors­ke po­li­ti­ke­re som blir hyl­let av Sol­heim, mens flere andre både in­nen­for og uten­for par­ti­et hans får det glat­te lag. «Dag­finn blir ofte urett­fer­dig skild­ret som mørke­mann, i vir­ke­lig­he­ten er han en av Nor­ges mest so­si­alt en­ga­sjer­te po­li­ti­ke­re,» skri­ver Sol­heim.

Les mer omhva Dagen har skre­vet om Erik Sol­heim

Som helse­mi­nis­ter fikk Høy­brå­ten er­fa­re at det kan koste å skape for­and­ring til fel­les­ska­pets beste. Røyke­lo­ven møtte mas­siv mot­stand i både medi­er og opi­nion. Høy­brå­ten ble ka­rak­te­ri­sert som mulla og det som verre er. Nå er kri­tik­ken for­stum­met. Mot­stan­den il­lust­re­rer at vi men­nes­ker ikke all­tid er så end­rings­vil­li­ge som vi ynder å tro. Selv om vi lever i et sam­funn som på mange måter er gjen­nom­li­be­ra­li­sert, dyr­ker vi i det ube­viss­te ofte en dyp kon­ser­va­tis­me. Vil­jen til å for­and­re på ting er ikke sjel­den be­gren­set til det som kan gi kort­sik­tig opp­levd ge­vinst, som å slip­pe ube­hag. Gjen­nom­re­flek­ter­te øns­ker om å kjem­pe for det gode på lang sikt, kan det være vans­ke­li­ge­re å få øye på.

Sol­heim har rett i at po­li­tikk hand­ler om vilje til å gjen­nom­føre det man har satt seg fore. Men vilje er ikke nok. Po­li­tikk drei­er seg også om evne til å tenke gjen­nom hva kon­se­kven­se­ne vil bli i det lange løp. Det som ut­lø­ser jubel i dag, kan noen gan­ger for­år­sa­ke dyp sorg i mor­gen. En av de store ut­ford­rin­ge­ne for po­li­ti­ke­re, men også for oss alle som myn­di­ge bor­ge­re, er å være lang­syn­te nok når vi skal velge våre kamp­sa­ker.

Det er all­tid ille­vars­len­de når re­gel­ret­te per­son­an­grep får ut­ar­te seg i den of­fent­li­ge de­bat­ten. Trøs­ten får være at dette ikke nød­ven­dig­vis in­ne­bæ­rer at den ut­skjel­te tar feil. Tvert imot kan slike tenden­ser tyde på at mot­par­ten mang­ler ar­gu­men­ter. Men­nes­ker som har satt gode spor for etter­ti­den, har ofte møtt mas­siv mot­stand i sam­ti­den. Og men­nes­ker som i etter­tid er blitt sterkt kri­ti­sert, er ofte blitt be­jub­let i sin egen sam­tid. Vi har ingen ga­ran­ti for at stem­nin­gen vil snu så snart som den har gjort i Høy­brå­tens til­fel­le. Desto mer betyr det at vi ten­ker nøye gjen­nom hva som fak­tisk er vik­tig og verdt å slåss for.

En av men­nes­kets store svak­he­ter er at vi hel­ler vilvirke vik­ti­ge enn åvære vik­ti­ge. Grun­nen er enkel: Den somvir­ker vik­tig, får gjer­ne ære­full opp­merk­som­het. Han eller hun be­kref­ter fler­tal­lets ved­tat­te sann­he­ter og styr­ker dets selv­til­freds­het. Der­med får man gjer­ne også omgås andre som vir­ker enda vik­ti­ge­re. Den som fak­tisk vilvære vik­tig, må der­imot ut­ford­re og stil­le ran­sa­ken­de spørs­mål til dem som sit­ter med mak­ten og he­ge­mo­ni­et. Og han eller hun må våge å være kri­tisk til det «alle er enige om».

For det er mye vis­dom i et gam­melt ord: Der alle ten­ker likt, ten­ker ingen sær­lig mye.