Mennesker i søppelbøtter

India velger bort sine døtre.

«Nyfødt jente funnet død i søppelbøtte». Notisen iThe Times of India er enkel og nøktern. Vi får vite at noen fra lokalbefolkningen i den indiske byen Jaipur har kommet over en livløs, liten menneskekropp.

Politiet har tatt babyen med til det lokale sykehuset, men det var ingenting legene kunne gjøre. Det lille jentebarnet ble erklært død. Undersøkelsene viste at jenta trolig var født dagen i forveien. Merker på den lille halsen kunne tyde på at hun var blitt kvalt. Hun ble dumpet i søppelbøtta i løpet av natten.

Så enkelt og så stille skildres det korte livet til den lille jenta i Jaipur.

Tusenvis av indiske jentebarn forlates hvert eneste år. Noen blir funnet i live, på gata eller i søppelbøtter. Noen legges i en av de mange krybbene som er satt opp i indiske byer, der uønskede barn kan etterlates på en trygg måte. Men mange klarer seg ikke.

Ofte vet vi lite eller ingenting om Indiassøppelbøttejenter. De er usynliggjort på alle måter. I de fleste tilfellene der nyfødte jenter blir funnet forlatte og livløse foretar politiet bare en kort post mortem-undersøkelse. Etterpå blir barnet begravet i stillhet. Bare unntaksvis blir drapene etterforsket.

I lokalbefolkningen og på sykehusenes fødestuer er de som regel lite interesserte i å bidra med opplysninger som kan kaste lys over hvem som har etterlatt eller drept barnet. Dermed vet vi heller ikke alltid hvorfor foreldrene ikke ønsket å ha noe med barnet å gjøre.

Vi vet heller ikke den nøyaktige årsaken til at den vesle jenta i Jaipur ble kvalt og dumpet i søppelbøtta. Noen indiske mødre forlater barnet sitt i ren desperasjon. De har kanskje blitt gravide utenfor ekteskap og frykter det sosiale stigmaet som følger med. Mange lever i dyp fattigdom og ser seg ute av stand til å ta vare på et barn.

Men vi kommer ikke utenom at 90 prosent av de som forlates i søppelbøtter, på offentlige toaletter, i parker og på utsiden av templer og kirker er jenter. Den vanligste grunnen til at et jentebarn forlates er at foreldrene ønsket seg en gutt.

Som i Chennai sommeren 2016. En sommerdag oppdaget lokalbefolkningen at noen løshunder viste interesse for noe som lå blant søppelet på bakken i Lenin Street.

En lokal kvinne ble sjokkert da hun fikk øye på en liten menneskefot i munnen på den ene av hundene. Da politiet kom til stedet, kunne de konstatere at det lille, døde jentebarnet var lemlestet av hundebittene.

Politiet kunne ikke si sikkert om barnet var drept før det ble etterlatt blant søppelet eller om det var hundebittene som hadde tatt livet av henne. Obduksjonen viste at jenta var født bare fire til fem timer før hun ble funnet død.

Det var ingen overvåkningskameraer i området som kunne kaste lys over hvem som hadde forlatt barnet. Men politiet åpnet en kriminalsak, og det bar frukter, i motsetning til mange andre slike saker.

Noen dager senere ble et ektepar pågrepet og siktet for å ha drept sin nyfødte datter. Ekteparet, som hadde en sønn og en datter fra før, hadde ønsket å få vite kjønnet på barnet de ventet. Men ingen av sykehusene i nærområdet ville gi dem denne informasjonen.

Da kvinnen fødte et jentebarn, bestemte de seg for å drepe henne. Mannen pakket det døde barnet inn en t-skjorte og dumpet liket bak en busk.

Skjedde noe av det samme med «søppelbøttejenta» i Jaipur? Ble hun kvalt og drept fordi de som fikk henne ikke ville ha ei jente?

Uansett hvorfor og hvordan drapet på den lille jenta skjedde spilte trolig kjønn en viktig og negativ rolle. Gutter er stort sett alltid ønsket og etterlengtet i India.

Når kampen for tilværelsen utspiller seg, er det aldri en fordel å være jente. Ordene «det er ei jente» er noen av de farligste som kan bli ytret ved en fødsel.

Jeg reiste til India for å lære mer om skjebnen til jenta i søppelbøtta.

Hvorfor havnet hun der? Hvilke holdninger kan føre til en slik handling? Hva slags samfunnsforhold fører til at jenter blir behandlet på denne måten?

Resultatet av reisen ble bokenUønsket. Menneskeverd i sorteringens tid. Men boken handler ikke først og fremst om India. Den handler i like stor grad om hvordan vi selv forholder oss til et menneskeliv.

For holdningene som fører at nyfødte jentebarn havner i søppelbøtter i India er ikke uten paralleller i våre egne samfunn. Holdningene jeg møtte i India minner ubehagelig mye om de forestillingene som preger debatten om sortering her hjemme.

Søppelbøttejentas korte liv er en påminnelse om dette. I den lille jentebabyens skjebne er det vevd inn mange fortellinger om menneskeverd og sortering i vår tid. Overalt finnes det uønskede mennesker – som på ulike vis velges bort fra fellesskapet.

Forestillinger som legitimerer at noen velges bort har vind i seilene. Menneskesyn som åpner for å gradere menneskeverdet, er i ferd med å bli mer stuerene.

Ideen om hva et menneske er og hva som gir et menneskeliv verdi, er i ferd med å endres. Og tanker om at noen mennesker står i veien for vår felles velferd og det gode samfunn brer om seg.

Likeverdet er skjørt. Vi har sett mange eksempler på hvor raskt menneskeverdet krenkes dersom det ikke pleies og forsvares. Vi må, som samfunn og ansvarlige borgere, stå opp for likeverdet og mangfoldet hver eneste dag.

Kampen mot sortering handler om holdninger. Ikke bare åpenbart forkastelige menneskesyn eller direkte forskrudde verdier – men også forestillinger om mennesket og «de andre» som de fleste av oss har i større eller mindre grad. Ofte kan holdningene være ubevisste. Det gjør dem bare enda farligere.

Derfor må vi også snakke mer om hvilke holdninger som gjør at vi betrakter noen mennesker som uønskede eller mindre verdifulle.

Hvis ryggmargsrefleksen din forteller deg at alle mennesker er like verdifulle, bidrar du ikke til sortering på bakgrunn av egenskaper, tilhørigheter og evner. Hvis du tror på ideen om absolutt likeverd, protesterer du mot alle forsøk på å velge bort mennesker.