Menneskeplikts-aktivister
Før vi kan kreve vår rett, må vi gjøre vår plikt.
Menneskerettsaktivister hører vi ofte om. Godt er det.
Som norske borgere nyter vi daglig godt av at noen har kjempet fram rettigheter som sikrer oss både frihet og trygghet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Fortsatt gjenstår det mange kamper for rettigheter som ikke må avsluttes. Det gjelder særlig utenfor Norges grenser, men også innenfor.
Eldre, rusmisbrukere og funksjonshemmede er tre eksempler på grupper som stadig trenger støttespillere og forkjempere her hjemme.
De ufødte barna er en fjerde.
Men mange av oss som er sterke og har fått mange goder i livet, trenger nok vel så mye å bli minnet om pliktene som rettighetene våre. Kanskje kunne vi trenge noen menneskepliktsaktivister?
Ordet plikt har fått en altfor negativ klang i mange norske ører. Det bunner i at plikten blir forbundet med tvang og byrder, og slikt vil vi ha minst mulig av. Nei, la oss heller være opptatt av hva vi har rett på og bruke det til å gjøre som vi lyster.
Samtidskulturen heier på mange måter på det hedonistiske mennesket, som hensynsløst dyrker sine egne interesser og begjær. Har du lyst, har du lov. Tilfredsstillelsen av egne behov, og jakten på nye behov å tilfredsstille, er sterkere enn noen gang som kulturell drivkraft.
Reklamen er det beste eksempelet - eller skulle vi si det verste?
Problemet er jo at en slik livsholdning ikke driver oss i riktig retning som samfunn. Egoismen oppløser fellesskapet og undergraver omsorgen for de svakeste. I siste instans rammer egoismen også oss selv. Der alle tenker på seg selv, tenker ingen på andre. Uten at noen gir, er det ingen som får. Da må det gå galt.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Ansvarligheten er noe av menneskets adelsmerke. Vi har et ansvar for å ta vare på oss selv og våre nærmeste, men også for å bidra positivt til storfellesskapet. Uten at vi tenker slik, kan ikke samfunnet opprettholdes på sikt. En av de store utfordringene i en kultur som utilslørt dyrker lysten på bekostning av plikten, er at viljen til å stå i det vanskelige blir svekket. Når man har kortsiktig nytelse for øye, blir man lett blind for den langsiktige gevinsten ved å tåle det som kan være ubehagelig og tøft.
Som kristne er det viktig at vi bygger en motkultur på dette området. Vi bør både tenke og tale positivt om plikten.
Jesus viste tydelig både i ord og handling at det er saligere å gi enn å ta imot.
Apostelen Paulus oppfordrer oss i Galaterbrevet til å bære hverandres byrder. I den samme sammenhengen påpeker han at «hver skal bære sin egen bør».
Det er ikke motsetning mellom disse poengene. Tvert imot handler det om at vi alle kommer til å ha vårt å stri med gjennom livet. Dermed trenger vi hverandre. Da er det avgjørende at vi faktisk betrakter oss selv som «vår brors vokter».
Menneskerettsaktivister kan fortelle oss noe om at det koster å vinne seier. Kampen kan synes håpløs, og det er ofte fristende å gi opp. Men desto søtere smaker seieren når målet først er nådd.
En oppvurdering av plikten handler i praksis om å få større mål enn de som samtidskulturen ofte appellerer oss til å strebe etter.
Å verdsette plikten dreier seg ikke om å dyrke ulyst, men om å bli mer langsynt. Før vi kan kreve vår rett, må vi gjøre vår plikt. Det er ikke bare til beste for fellesskapet, men også for oss selv.
