Menigheten må få være herre i eget hus
Hvis Den norske kirke skal opprettholdes som en landsdekkende folkekirke, har vi ikke råd til å ødelegge de menighetene som driver godt.
Hvem skal lede menigheten? Biskop og kirkevergen eller menighetsrådet og presten?
Svaret burde være innlysende. Både biskop og kirkevergene er der for å hjelpe og støtte menighetene, ikke herje med menigheten og dens ansatte.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Dess mer informasjon vi får om Jørpeland-saken, dess mer overrasket blir vi. Det kan se ut som et angrep mot sokneprest Bård Boye, uten grunn. Han lykkes i sin tjeneste mer enn gjennomsnittet.
Han får kirken til å vokse og klarer å inspirere til tjeneste for Gud og mennesker i kirkens ramme, med å få med konfirmantene etter konfirmasjonen, få menneskene til å trives i gudstjenesten, skape stor givertjeneste, mange små grupper og mange frivillige.
Det kan hende at dette for det meste er gjort med gode hensikter. Men vi har svært mange dårlige historier om hvordan prestebytter ødelegger menighetsarbeidet.
Fra bispekontoret er det stiftsdirektør og assisterende stiftsdirektør som sitter i alle ansettelsesutvalg ved nyansettelser av prester i hele bispedømmet.
De har altså en meget sentral maktposisjon i forhold til hvilke prester som blir presentert for bispedømmerådet til ansettelse.
Å ansette en prest som ikke fortsetter det arbeidet som er bygget opp i menigheten, er en strategi som har vært brukt i mange år for å dempe prester og menigheter som lykkes med å bygge kirken utover det vanlige.
Dette slukker nødvendigvis de frivilliges iver og også prestenes iver for å gjøre en ekstra innsats i tjenesten for Gud og kirken, når de ikke får tjene i sitt kall eller kallssted eller at de ikke får mulighet til å bygge opp en stab som arbeider godt sammen i menigheten.
Dette er ikke særegent for Stavanger bispedømme. Det gjelder alle bispedømmer, fordi strukturen i kirken ikke legger opp til å bygge lokalmenigheten, men er bygget opp rundt pengestrømmen fra stat og kommune.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I Jørpelandsaken synes det også som at de nevnte i bispedømmet, sammen med biskopen og kirkeverge etaten er de sentrale aktørene.
Har kirken vår råd til dette? Vi kan ikke ha strukturer som gir mulighet til at noen få mennesker skader menighetenes arbeid. Nå utredes kirkens fremtidige strukturer: Hvordan skal vi kunne unngå at instanser utenfor menigheten kan komme inn og forstyrre og ødelegge menighetsarbeidet?
I Danmark ansetter menighetsrådene sine egne prester, men de er ansatt i kirkedepartementet.
Dette er en bedre ordning enn vår, men problemet er at feilansetter du en prest er det umulig å bli kvitt vedkommende. I valgmenighetene i Danmark er derimot menighetsrådet også arbeidsgiver for sine ansatte.
Da er det mulig å gå inn i slutningsforhandlinger med en prest eller ansatt som ikke fungerer i tjenesten. Slik fungerer det også med alle frimenighetene vi har her i Norge.
Vi mener derfor at det bare er én løsning på organiseringen av kirken. Menighetene selv må være arbeidsgiver for hele staben. Svakheten med dette er at menighetsrådene sitter med liten slik kompetanse, i alle fall i dag.
Dette kan løses på flere måter, bla ved at for eksempel KA, Knif og andre kan bygge opp kompetanse for å hjelpe menighetene med dette.
Dessuten finnes det nok i alle menigheter, medlemmer som har erfaring som arbeidsgivere; bønder, enkeltmannsforetak og mennesker som en ansatt eller driver større bedrifter.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Hvis Den norske kirke skal opprettholdes som en landsdekkende folkekirke, har vi ikke råd til å ødelegge de menighetene som driver godt.
Så vi vil oppfordre biskopen evt. Kirkerådet og Preses om snarlig å la sokneprest Bård Boye få komme tilbake og la han få tjene i fred i Jørpeland menighet.
Vi vil også anbefale fellesrådet å gi menighetsrådet arbeidsgiveransvaret for sine ansatte og kontroll over egen økonomi. Det vil gi menighetsrådet mulighet til å arbeide med konflikten i staben på en kompetent måte.
Biskopens flytting av sokneprest Boye har ført til at 60 av 80 frivillige har trukket seg fra menighetsarbeidet og at givertjenesten er halvert, ifølge leder i menighetsrådet.
Hvordan kan vi trekke lærdom av slike saker for å få strukturer som styrker lokalmenighetene - kanskje Jørpeland kunne få være et prøveprosjekt i så måte?
