Meditasjon – også for kristne

Kirkens 2000-årige meditasjonstradisjon er en godt bevart hemmelighet. Den ble borte i våre protestantiske kirker etter reformasjonen samtidig med at klostrene ble nedlagt.

Annie Schaug uttaleri intervju i Dagen 11. oktober at hun reserverer ordet meditere til buddhismen, mens hun selv vil snakke om å grunne på Guds ord. Det synliggjør igjen at kirkens 2000-årige meditasjonstradisjon er en godt bevart hemmelighet.

Den ble borte i våre protestantiske kirker etter reformasjonen samtidig med at klostrene ble nedlagt. Men den er i live, og mange kristne rundt om i verden har oppdaget dette og har begynt å meditere.

Ordene «meditere» og «meditasjon» kommer av det latinske «meditatio». I den første latinske Bibelen fra slutten av 300-tallet, Vulgata, brukes ordene meditere eller meditasjon 46 ganger. I norske bibelutgaver brukes andre ord. For eksempel i Salme 1,2: «grunne på» (Herrens lov). Og i 1. Timoteus 4,15: «Lev i det».

I de første århundrene etter Kristus var meditatio i bruk både i filosofiske og religiøse sammenhenger. Det betegnet en praksis der man trengte inn i en tekst ved stadig å repetere den høylytt. Kristne mediterte over bibeltekster ved å gjenta dem mange ganger. Slik beveget Ordet seg fra hode til hjerte og ble en del av den mediterende, så han eller hun kunne tenke, handle og be ut fra det.

Denne praksisen har overlevd til i dag i for eksempel Jesusbønnen fra den ortodokse kirken: «Herre Jesus Kristus, forbarm deg over meg», som gjentas i det uendelige.

Gjennom århundrene har den kristne meditasjonen utviklet seg i mange retninger. Meditasjon kan handle om å grunne på Guds ord, slik Maria gjorde den natten hun fødte Jesus (Luk 2,19). Den kan også handle om å grunne på eller meditere over Herrens lov (Sal 1,2).

Ganske tidlig ble Herrens lov oppfattet ikke bare som den bibelske loven, men også som lovmessigheten i naturen eller i samfunnet, det vil si i styresett og hvordan mennesker må finne sin plass i verden og gjøre sin gjerning der. Man kunne også meditere over Guds storhet kontra menneskets svakhet og syndighet. Og så videre. Mye av dette er i bruk i den ignatianske retreaten eller åndelige veiledningen som mange søker til i disse årene. Meditasjonen lærer oss nettopp at Gud har med alt å gjøre og finnes i alt.

I kristen tradisjon blir meditasjonen også tatt i en annen retning. Da handler den om å være hos den treenige Gud selv, ordløs og passiv, og la Gud være Gud, mens man selv er stille. Det har riktignok blitt kalt for kontemplasjon eller kontemplativ bønn i kristen tradisjon.

Det er her vi finner meditasjonsformer som er ganske lik en del østlige former. KarmelittmunkenWilfrid Stinissen er en av dem som tidlig så sammenhengen mellom karmelittenes ordløse bønn og de østlige meditasjonsformene. Han har også bidratt til å fremme denne formen for meditasjon gjennom det som kalles kristen dypmeditasjon.

Da de østlige meditasjonsformene kom til Vesten, lette man etter et vestlig begrep som kunne betegne disse praksisene. Det ble meditasjon. At meditasjonen hadde gått så totalt i glemmeboken i Vesten at dette virket som noe nytt, fremmed og ikke-kristent, er en tragedie. Det er også en vekker for kirken!

For jeg er av den overbevisning at dersom kirken hadde holdt i live sin meditasjonstradisjon gjennom århundrene, hadde ikke de østlige meditasjonspraksisene fått det innpasset i Vesten de har i dag.

Kirkelig Dialogsenter iBergen har tatt konsekvensen av dette og arrangerer siste helg i oktober et seminar om kristen meditasjon, der forskjellige meditasjonsformer blir presentert. For mange i dag, meg selv inkludert, er meditasjonen en vei til å fordype gudserfaringen, gudstroen og bønnen. Det er en kilde skjult her. Bare gjennom selv å drikke av denne kilden kan vi vise vei dit for andre som leter etter levende vann, men ikke tror de finner det hos Gud eller i kirken.