Med sitron og hvitløk som «vaksine»

I Tanzania sprer forestillinger seg om at sitron og hvitløk kan beskytte mot koronaviruset. 

Noen vil kanskje le av det. Men mens vi her på berget kan bli frustrert over at AstraZeneca-vaksinen ikke kommer som bestilt, så er det ennå ikke noen forpliktende tidslinje for når vaksiner vil komme til fattige land i sør.

Korona har også rammet mange i Norge hardt. Men vi står i alle fall i en vaksinekø. Det mens vi lytter til myndigheter vi har tillit til og beskytter oss med et robust helsevesen, hjemmearbeid og masker.

Generaldirektøren i Verdens helseorganisasjon, Tedros Adhanom Ghebreyesus, beskrev i forrige uke denne ekstreme kontrasten som en «moralsk katastrofe».

På det tidspunktet var 25 vaksiner satt i fattige land. Mens vi snart runder 40 millioner vaksiner satt i land som selv kan finansiere sine vaksinekjøp.

Dette er bakgrunnen for at Kirkens Nødhjelp fra pandemien var et faktum har advart mot at det som er en krise her, kan bli en katastrofe i de fattigste landene.

Det er også grunnen til at vi umiddelbart trappet opp vår humanitære innsats for å forebygge Covid-19 i 22 land.

Derfor har vi også vært utålmodige pådrivere for at verdens rike land må finansiere en rettferdig fordeling av vaksiner. Nå er det på plass en global ordning for dette.

Den har mobilisert betydelige ressurser, selv om mye fortsatt gjenstår. Nå gjelder det å leve opp til de fine ordene og sørge for at det ikke blir Europa først og Afrika sist, igjen!

I skrivende stund ser det ikke lovende ut. Utålmodigheten i sør er mange steder gått over til en rettferdig harme mot uretten. Sør-Afrika er et land som har vonde erfaringer fra tiden med utvikling av medisin mot HIV.

Mange stoler ikke på at privat sektor kan samarbeide med stater eller det internasjonale samfunn for å stoppe denne pandemien, og krever at patentrettigheter og profitt ikke kommer i veien for liv og helse.

Etiopia fikk sitt første Covid-tilfelle 12. mars i fjor. Landet har klart å mobilisere mot viruset, og myndighetene fikk ros for at med små ressurser organiserer respons i landets provinser.

Likevel rapporteres det at en tredjedel av landets helsearbeidere ikke har helt grunnleggende medisinsk utstyr.

De har ikke en engang masker eller visir når de mottar pasienter. Ved universitetet i Addis Abeba utrykker forskere bekymring for at landets kamp mot tuberkulose stopper opp fordi tuberkulosesentrene har blitt omgjort til koronasentre.

I kriser må selv knappe ressurser omfordeles. Fattige land kan ikke betale seg forover i køen. De har for mange utfordringer som skal finansieres, ikke bare koronakrisen.

Kirkens Nødhjelp jobber nå med religiøse ledere i kampen mot koronaviruset. Dette har vi gjort blant annet i Mali, Kongo, Malawi og Sør-Sudan.

Mange er ikke vant til å tro på myndighetene eller politiske ledere. I flere land er det deler av befolkningen som tror at korona ikke er en ekte trussel, men en del av et politisk maktspill.

De religiøse lederne har mer tillit i befolkningen, og bidrar blant annet gjennom offisielle radio- og TV-kanaler ved å formidle budskap om hvordan man best kan beskytte seg. Fra Bamako i Mali forteller vår landrepresentant at mye av informasjonen i landet går via radio.

En etter en av de ulike religiøse lederne har det siste året satt seg ned foran en radiomikrofon og lest opp informasjon fra WHO. Og det har fungert veldig bra, folk i Mali lytter i stor stil.

Når en gang vaksinen kommer til disse landene, vil religiøse ledere få en viktig rolle i å hindre at vaksineskepsis står i veien for folks vilje til å vaksinere seg. Men først må vaksinene leveres. Det krever et globalt løft.

Covidkrisen er en pandemi. Den oppsto globalt, og kan bare løses med globale virkemidler. Internasjonal handel og turisme, som så mange land er avhengig av, gjenopptas ikke før det er kontroll over smitten i alle land. Fallet i global økonomi vil bli mye dypere og vare lengre hvis vi ikke får til en rettferdig fordeling av vaksiner.

Norge har vist lederskap og påtatt seg lederrollen, sammen med Sør-Afrika, i ACT-A (Access to Covid-19 Tools Accelerator) som er en global koalisjon bestående av stater, stiftelser, forskere og helseorganisasjoner som har et felles mål om å bekjempe pandemien.

Og for at land sammen kan utvikle kapasitet til å teste, behandle og vaksinere.

Mens denne fellesinnsatsen fortsatt er underfinansiert, har stater gjort store forhåndsavtaler direkte med vaksineprodusentene om kjøp av vaksinedoser langt ut over det antallet de trenger i eget land.

Det er etablert en ordning med å dele overskuddsdoser med fattige land. Norge har gått foran i dette, men få andre har så langt fulgt Norges eksempel.

COVAX-pillaren i samarbeidet som handler om en rettferdig fordeling av vaksiner til alle land, har så langt sikret seg vel to milliarder vaksinedoser.

Det dekker ikke mer enn knapt 30 prosent av befolkningen i verdens fattige land. Det er ikke nok vaksiner til å stoppe smitteoverføringen, eller til at viruset muterer til former vi ikke har effektiv test, behandling eller vaksine mot.

Norges ledelse i dette arbeidet trengs mer enn noen gang for felles løsninger.

I mellomtiden skal man ikke undres over at noen føler de bare har sitron og hvitløk å ty til.