Med meningers mot

Som meningsbærende avis har lederartikkelen vært viktig, gjennom hele Dagens historie. Her er noen smaksprøver fra årene som er gått.

23. september 1919: Den tause kristendom

Tror virkelig nogen, at alle de prester og prædikanter som rundt omkring i vort vidstrakte land fra kirkenes prækestoler og bedehusenes talerstoler forkynder kristendom – tror virkelig nogen at de alle har et guddommelig kald til dette arbeide? Taus kan virkelig kristendom aldrig være. Den maa alltid tale, stundom i jevne ord, stundom i handling, bestandig må den gi sig tilkjende. Men til en prædikant maa kravet stilles høiere. Av ham maa man kræve ikke bare kristendom og kundskaper og talent og andre forutsætninger, men et virkelig guddommelig kald. Hvis dette krav blev stillet med større skarphet og klarhet – sikkert vilde da mange prædikanter, som nu taler, bli tause.

1. juni 1929:

Arbeide og lønn

Fremstående kulturstater må konkurrere med lande hvis stor befolkningsmasse ennu lever primitivt. En tilpasning av arbeidslønnen i forhold til de stater som betaler den laveste lønn, er en umulighet i den moderne verden. Det vilde – konsekvent gjennomført – gi Europas arbeidere usle vilkår og forrykke hele det europeiske kulturnivå. Bare i rent lokale og særlige tilfelle kan det praktiseres, som f. eks. en indre utjevning i det land hvis nivå temporært er kommet for høit op, og hvis tilpasning til en ny pengeverdi er nødvendig.

8. mai 1939:

Ørkenvandring

Da arbeiderpartiregjeringen tiltrådte rådet der en viss engstelse i kirkelige kretser. Man fryktet en aggressiv kirkepolitikk. Denne frykten viste sig ubegrunnet. I den første tiden blev kirkedepartementet ledet på en så klok og dyktig måte at det vant alminnelig anerkjennelse. Anerkjennelsen er ikke lenger så ubetinget. I den senere tiden har departementschefen vist en stigende tilbøielighet til å vende det døve øre til selv meget rimelige ønsker fra kirkelig hold.

4. mars 1949: Den nye strategi

Har Moskva endret sitt syn på kristendommen og kirken? Slik spurte mange etter krigen. Tingene er klarnet etterhvert. Moskva har ikke endret sitt syn på kristendommen, men strategien er fundamentalt endret. Den nye tesen lyder: Åpen kamo nytter ikke og er heller ikke nødvendig. Oppgaven er under religionsfrihetens maske å få kirken til å tjene våre formål.

30. januar 1959: Barnets gudsteneste

Mange stader i landet har kyrkjelydane sett i gang tiltak til å auka frammøtet til gudstenestene. Og det ser ut til at desse tiltaki har vore sers effektive. Frammøte–prosenten kan verkeleg aukast ikkje so lite, berre ein legg seg i selen. Men samstundes må ein ta seg i vare so ein ikkje taper innetter på det ein vinn utetter. Dersom ein for sterkt strekar under at foreldri alltid bør ta borni med til gudstenesta, trur vi ein risikerer at vinningi går opp i spinningi, og vel so det.

5. februar 1969:

Midt–Østen

Fra tid til annen lar president Nasser falle ord som viser at han ikke er fremmed for tanken om direkte forhandlinger med Israel og for en ordning som vil sikre freden i Midt–Østen. Men han er blitt en fange av sitt eget spill. Han har bygget opp sin maktposisjon på en krigspsykose som han selv har skapt. Han kan ikke med ett slag legge om kursen uten å slå bort grunnen under sin egen stilling – og kanskje sin egen personlige sikkerhet. Det samme gjelder kong Hussein i Jordan og ansvarlige ledere i alle de arabiske land. De bygger på hat til Israel. Derfor er det ikke stort håp om varig fredsordning for Midt–Østen i dag. Kanskje ikke en gang i vår generasjon. Det vil kreve tid, tålmodighet og klokskap å lære de impliserte parter å leve sammen i fred. Det kan ikke besluttes av et stormaktsmøte, ikke av et Sikkerhetsråd.

11. april 1979: Svermar–katolisisme

Bibelen sjølv åtvarar mot å leggja noko til eller dra noko frå det som skrive stend. Den katolske kyrkja legg noko til. Svermarskapen derimot ordlegg seg heilt annleis. Men han går ikkje til kamp for Bibelens autoritet. Han kan nok protestara mot det katolske tillegget til Skrift–openberringi, men set i staden eit anna tillegg, nemleg beinveges private openberringar frå Den heilage Ande. Difor er det ikkje so rart som mange tykkjer, at vi no opplever at svermarar og katolikkar finn kvarandre i Sarons dal.

2. mars 1984:

Heroisk usseldom

Når vi mener handelsboikott–våpenet som regel er en tvilsom sak, kommer det blant annet av at den rammer også dem den vil hjelpe. En boikott mot Sør–Afrika ville naturligvis ramme de svarte like hardt eller hardere enn de hvite. Dessuten er en slik demonstrasjon av politisk og moralsk heroisme, vanskelig å skille fra rent hykleri. For hvorfor boikotter vi Sør–Afrika på grunn av den rasistiske politikken som dette regimet driver, mens vi ikke boikotter Russland som jo også fører en rasistisk politikk og dessuten synder mot menneskerettene på flere andre måter?

21. januar 1989: Reagan–epoken

Hva er så resultatene når Reagan overlater presidentembetet til George W. Bush? Økonomien er inne i sitt syvende år med ekspansjon, den lengste oppgangsperiode i fredstid i amerikansk historie (Time 09.01.). 17 millioner nye jobber er skapt på 8 år. Arbeidsledigheten er nede i litt over 5 prosent, mens EF har over 10 prosent. Inflasjonen er litt under 5 prosent. Det store underskuddet på statsbudsjettet på 200 milliarder dollar er det store problem Bush arver.

3. desember 1994:

Misjonsansvarets nådige gave

Når misjonsgavene nå viser tegn til å stagnere eller det som verre er, aktualiserer det spørsmålet om misjonskjærligheten fremdeles er like varm blant misjonens venner. Det er et spørsmål som vi for vår del ikke vet noe sikkert svar på. Men det er slett ikke umulig å tenke seg at det land og strand rundt kan være vokst frem kristengenerasjoner og kristenflokker som ennå ikke har skaffet seg en hjertesak å brenne for blant misjonsselskapene.

5. januar 1999: Viktige biskop–tanker

Biskop Ole Hagesæther tok i sin nyttårstale opp noen viktige spørsmål. Han slo for det første fast at ungdomsarbeidet svikter på alle fronter, både i kirke og organisasjoner. Det er et steg på veien at noen tør å si det. Heldigvis finnes det noen få gode unntak. Men det er unntak. Ungdomskulturene er i dag tette og isolerte, og trendene skifter ofte. De unge er åpne for voksen–kontakt. Vi tror det er mye man kan gjøre for å nå de unge. Men tiden er også inne for å erkjenne at det sterkeste virkemiddel er en god gammelsdags vekkelse.

20. juli 2004:

Unatur i skolebøker

To stortingsrepresentanter, Siri Hall Arnøy (SV) og Andreé Dahl (H), legger nå hardt press på utdanningsminister Kristin Clemet (H) for å få henne til å ta homoseksuelle samlivsformer inn i skolebøkene. Formålet skal være å alminneliggjøre og synliggjøre homofile samlivsformer og familiemønstre for de oppvoksende barnegenerasjonene. Hvilket er å iverksette nok et sosiologisk eksperiment med barna på linje med feministenes mislykkede forsøk på å få små gutter i barnehagen til å leke med dokker og små jenter til å leke med biler.

24. oktober 2009: Rojal nyreligiøsitet

Det var sommeren 2007 at Norge for alvor fikk øynene opp for at prinsesse Märtha Louise er både tilhenger og utøver av nyreligiøsitet. Da lanserte prinsessen og Elisabeth Samnøy sin engleskole. Det ble mye bråk den gangen, men det har likevel ikke vært helt enkelt å fullt ut kunne vurdere det tankegodset som prinsessen gjør seg til talsperson for. Grunnen har vært at vi stort sett bare har hatt muntlige utsagn fra Märtha Louise å forholde oss til. Slik er det ikke lenger. Nå har prinsessen forfattet en tekst på 202 sider. Etter å ha lest denne boken trenger ingen lenger å være i tvil: Norge har en New Age–prinsesse.