Manglende medfølelse

Det jeg savner er at flere kristne gir uttrykk for medfølelse med Gazas befolkning. Mitt ønske er å være en venn som også kan stille spørsmål.

KjæreLeif Wellerop. Jeg har lestmange kommentarer og statusmeldinger fra kristne Israelsvenner som omtaler den pågående konflikten mellom Israel og palestina-araberne på Gaza.

Det jeg har merket meg er at ingen av dem uttrykker noen som helst medfølelse med de som har mistet sine barn, de som er blitt traumatiserte og som har mistet sine hjem. Det handler mest om forklaringer på hvorfor Israel gjør som de gjør, at det er Hamas sitt ansvar det som skjer.

Det er dette jeg baserer meg på når jeg etterlyser kristnes engasjement med de lidende - i Israel og på Gaza.

Hvis det erslik som du skriver at alle er berørt av krigen og de lidelsene dette medfører for sivilbefolkningen, hvorfor er det ingen som faktisk skriver det?

Hvorfor er det ingen blant Israels venner som setter seg ned og setter ord på denne medlidenheten? Det er taust.

Les også:Ufølsomme kristne? - debattinnlegg skrevet av Leif Wellerop

Jeg sitter igjen sittsjokkskadet over at min ytring skaper så sterke reaksjoner. Jeg har lært at kritikk av våre egne tåles ikke. Da reiser vi bust. Da slår vi tilbake. Vi vil ha oss frabedt at noen stiller spørsmålstegn ved vårt manglende moralske engasjement. Ikke engang fra våre egne vil vi høre dette.

Er vi virkelig så nærtagende at vi ikke klarer å ta imot et spørsmål eller at noen registrerer noe urovekkende og gir uttrykk for det?

Les også:Etterlyser kristne tårer for Gaza

Jeg har fått høre at Guds vrede hviler over meg fordi jeg har våget å reise kritikk. Intet mindre. Jeg kalles forræder, sviker, lettlurt, en venstrevridd pastor med sympati for Hamas.

Ene og alene fordi jeg har etterlyst medlidenhet med de som lider - på begge sider.

Vi kjenner hverandre. Min første tur til Israel var med Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem. Jeg ser tilbake på den turen med stor glede. Jeg kjenner arbeidet som du har vært pioner for, og jeg verdsetter det høyt. Jeg kjenner også til ambassadens arbeid blant araberne. Det er flott. All ære for det.

Jeg er ingen fiende av Israel. Heller ikke av det norske israelsmiljøet. Jeg er tvert imot en av de norske pastorene som har stått på barrikadene for Israel. Ikke minst på bønnefronten. Jeg har talt ved flere bønnekonferanser for Israel i inn- og utland. Jeg har til og med vært med på å ta initiativet til den første norske bønnekonferansen for Israel i Norge.

Jeg er ikke den første norske pastoren blant Israels venner som har etterlyst nyansene i Israelsengasjementet. Det er andre, som Sten Sørensen, en av Norges mest profilerte venner av Israel, som har gjort det samme. Ikke se på oss som fiender, se på oss som venner. Det er det jeg ønsker å være, og som stiller noen spørsmål. De er nærgående, men til deg og alle andre som har kritisert meg de siste dagene - noen har brukt usedvanlig sterke ord - forsøk å lytte.

Må Gud velsigne deg og dine og arbeidet du står i.

Vennlig hilsen Bjørn Olav Hansen, pastor og Israelsvenn som lider med både jøder og palestinere