Makt til å tjene

Når perspektivet på makt blir tjeneste og makten en konsekvens av tjenesten er det viktig at vi ikke lar makten korrumpere oss.

Er det mulig å drive politikk med Kristi sinnelag? Finnes det spillerom for dem som vil beholde sin integritet som kristen i dagens politiske diskurs? Hvordan behandler vi makt i kristen demokratisk tenkning?

Det mest radikale eksempel på tjenende lederskap er Jesus selv som tok på seg en tjeners skikkelse og levde ydmykt sitt liv her på jorda, gjennom den radikale lydigheten i tjeneste for andre kunne han på slutten av sin menneskelige karriere paradoksalt si: «Meg er gitt all makt.»

Ut frå dette kan vi ganske kjapt og enkelt konkludere med at det ikke er synd i seg selv i å være i en maktposisjon. Men her er det mange viktige nyanser for en kristen, politisk tenkning i forhold til politikken for øvrig.

Som i så mange andre ting snur Jesus litt opp ned på alt når det kommer til makt og innflytelse.

For kristne er det vesentlig at makt ikke blir et mål i seg selv, makta er snarere en konsekvens av det å tjene mennesker radikalt.

Ved å søke å tjene andre vil Herren betro sine den makt de behøver for å være til velsignelse. Fordi det er Han som har all makt og Han gir den til hvem han vil. Til de han ser tjener hans sak fordi Han er Herre over historien. Han er Herre også over norsk politikk. Heldigvis.

Det er trygt å hvile i dette, men la oss ikke bruke en slik tillit til påskudd for politisk likegyldighet og sløvhet, men tvert imot la det bli en motivasjon til å tro at det nytter å engasjere seg, for Herren skal stride for dere!

I dette tjenerperspektivet melder vi oss ut av maktkampen, som kristne trenger vi ikke rive til oss makt. Vi kan rolig se på at de andre kjemper.

Men vi vil oppleve at makt blir betrodd oss når vi tjener, da skal vi ikke unndra oss makt eller fravike muligheten til å ha en maktposisjon når den blir gitt til oss.

For øvrig ligger denne kristne tankegangen egentlig implisitt i våre maktinstitusjoner der de som jobber der tradisjonelt blir omtalt som tjenestemenn.

Misjonshistorien er også full av kvinner som gjennom sin tjeneste fikk maktposisjoner i en tid det var uhørt for kvinner å ha slik innflytelse.

Deres radikale tjeneste og overgivelse førte til dette og de har på mange måter vert veiryddere, historisk sett, for kvinnelige ledere.

I misjonen kom deres fantastiske leder­egenskaper som på en rekke områder overgår mannen klart til syne. La oss derfor gi kvinner mer rom også i dag.

Når perspektivet på makt blir tjeneste og makten en konsekvens av tjenesten er det viktig at vi ikke lar makten korrumpere oss. Det er vel noe av dette som skjedde med kirken selv.

Den fikk uhyre stor makt fordi den tjente samfunnet på en så til de grader radikal måte. Dessverre førte dette også sakte men sikkert til et fokus der makten og institusjonen ble målet i stede for tjenesten de skulle ha for samfunnet.

Med et valg i vente er altså spørsmålet vi nå som kristne velgere bør stille oss. Hvordan kan vi tjene vårt land på en best mulig måte? Hvordan kan jeg bruke min stemme til tjeneste for folk og medborgere?

De kristne politikere bør på sin side stille det gode gamle spørsmålet mesteren stilte til de han møtte: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Her ligger noe av nøkkelen til KrF sin renessanse. KrF må hente næring fra de historiske røttene.

En tjenende holdning som er folket nært, ikke moraliserende formynderskap, men radikalt tjenerskap som setter mennesker i frihet og introduserer løsninger på følte problem som folk har i sin hverdag. I det KrF presenterer løsninger på problemer vi alle kjenner på kroppen vil oppslutningen bli stor.

Det er for meg innlysende at fattigdomsbekjempelse og kampen for de svakeste i samfunnet må være i sentrum av KrF sin politikk.

Det er i denne omsorgen for mennesket at røttene til den kristen politiske innflytelse i Norge henter sin næring. Det er denne tjenesten for folket som har ledet kristne til maktposisjoner i tidligere tider.

På det historiske fundamentet av Hans Nilsen Hauge sin entreprenørskaps ånd og misjonens utstrakte diakonale virksomhet både i Norge og utland, der hele samfunn er tuftet på misjonens frukter, må vi løfte opp de nedbøyde for «det er de syke som trenger lege».

Dette gir troverdighet. Dette gir integritet. Dette blir lagt merke til langt utover kristne kretser. Viktigst av alt, det er verken høyrevendt eller venstrevendt, det er Jesusvendt!

Dette tjenersinnet blir fremstilt i Jonathan D. Helser sin sang «We rise», som så nydelig parafraserer de kjente ordene av misjons-martyren Jim Elliot.

We rise by bowing – We live by dying – When we give what we could never keep – We gain what we will never lose.