Magnus Perssons dåpssyn. Et radikalt skifte.

Når vi mennesker forsøker å legge noe til Guds ordninger, så er vi i overhengende fare for å svekke og korrumpere det Gud har gitt oss som en velsignelse og kraft i våre liv og samfunn.

Jeg har i mange år satt stor pris på mye av det Magnus Persson har formidlet - og gjør det fortsatt. I stor grad gjelder dette hans ærlige forsøk på forene pinsekarismatisk og protestantisk teologi og praksis, men mest av alt hans lidenskapelige og helhjertede innsats for å finne tilbake til apostolisk kristendom. Jeg må allikevel si at jeg har hatt en gryende bekymring for at han i sin iver kunne ta det lengre enn mange kanskje kan følge han, særlig på visse punkter. Slik er det ofte - ingen krise det - at det er nyanser og saker man ikke kjenner seg helt fortrolig med. Et slikt har for meg vært omfavnelsen av ikke-bibelske tradisjoner, så som merking av ens anger og faste med et kors tegnet i aske på pannen (opprinnelig katolsk tradisjon fra slutten av det 11 århundre).

Nå har kirken, United Malmö, valgt å ta en en skikkelig luthersk sving og bli en del av et nettverk i den Svenska Kyrkan. Det betyr blant annet at man også har forandret sitt dåpssyn. Jeg leste med interesse hva Persson selv sa om dette, da jeg opplever det som en ganske drastisk forandring. Selv har de av en eller annen grunn forsøkt å tone dette ned. Om det er for å dempe spenningen som selvsagt oppstår når man tar en så tydelig teolgisk u-sving, eller om det er andre årsaker vet jeg ikke. Men når noen har holdt til, forkynt og forsvart et dåpssyn og en praksis, og disse så snur helt om og omfavner det de før har vært tydelig i opposisjon til, da er det selvsagt dramatisk. Jeg har ikke et inntrykk av at Persson og hans lederskap tar lett på noen teologiske spørsmål, ei heller dåpen. Og det burde han og lederne ved United forvente og forstå at det gjør heller ikke mange av oss som har hatt mye glede av deres undervisning og relasjoner.

Dåpssyn handler nemlig ikke bare om praksis, men enda mer på synet på frelsen og Guds handling gjennom troen, og derigjennom også dåpen. Da jeg opplevde at svarene Persson gav var noe ulne og overfladiske hva angikk dåpen spesifikt, så twitret jeg et ønske om å se noe grundigere rundt tema fra han. Jeg fikk svar på tiltale og en oppmuntring om å lese hans siste bok, Kristi Kyrka, hvor dette var behandlet grundigere. Vel, Magnus, jeg gjorde som du sa og her er noen av mine tanker omkring din forandring i ditt dåpssyn. (For enkelhets skyld har jeg oversatt fra svensk til norsk hvor jeg siterer fra boken).

La meg først på innlede med å si et rungende “Ja og amen” til ønsket om å ikke uthule, men forkynne et kraftfullt og tydelig budskap om hva vi har i dåpen (og ikke minst kirken og nattverden). I vår tid er det en svekkelse som kirken selv er skyld i og som vi alle, uavhengig av våre teologiske forskjeller og uenigheter, bør ta på det dypeste alvor.

Så til en liten skuffelse jeg fikk da jeg leste boken. Det gjelder det jeg opplever som en mangel på en dypere refleksjon rundt det at du faktisk har skiftet dåpssyn og hva det betyr. Det hadde vært langt mer interessant med en dypere forklaring og refleksjon rundt hele dette faktum enn kun en ny presentasjon av det lutherske dåpssynet. For eksempel hvorfor du nå tydeligvis er blitt overbevist av velkjente argumenter du før ville avvist. Men, nok prat. La oss komme til poengene.

Tradisjonen og Skriften. La meg starte med å si noen ord om det jeg opplever som ikke noe annet enn en ganske tydelig forskyvning i grunnen som en bygger på. Hvor det tidligere var klart at man etterstrebet å finne svarene på spørsmål knyttet til kirkebygging i Skriften alene, har nå vektleggingen forskjøvet seg noe. Tradisjonen har i boken fått en helt egen plass og forsvares grundig. Forstå meg rett: Tradisjonen i vår kirkehistorie er viktig. Men mens den for meg er viktig for å forstå, lære og hjelper meg å holde meg ydmyk, virker det som om Persson har tatt steget et godt stykke lengre. Vår historie, i form av tradisjonen som kirken har holdt til i århundrer, er nesten for hellig å regne. Og i sentrum av dette finner vi da blant annet dåpen. Hvorfor? Jo, fordi barnedåpen har ingen som helst konkret skriftlig (bibelsk) belegg. Denne praksis er utelukkende knyttet til kirkehistorien, ikke Bibelen. Om denne tradisjonen sier Persson:

Tradisjon er altså ikke synonymt med tradisjonalisme, der man mekanisk og livløst overholder ord og handlinger (...) . Tradisjon (...) er altså våre forgjengeres levende tro, noe som behøver å bli overlevert til nye generasjoner, som i sin tur trenger å oppdage og verdsette hvilken rikdom de eier i kirkens store arv. - s. 28

Det er fortsatt Skriften som er målestokken på om tradisjonen er god og hellig. Men legg merke til at det ikke nødvendigvis er tradisjonen direkte avledet fra Skriften som er god. Istedet er det nå tradisjonen som ikke strider med Skriften.

For reformatorene innebar bekjennelsen til Skriften altså ikke solo scriptura, det si at hver kristen alene skaper sin egen teologi med hjelp fra Bibelen. Sola Scriptura betydde for reformatorene at Bibelen er den høyeste og endelige autoriteten for lære og liv, ikke den eneste autoriteten. - s. 31

Når det gjelder sakramentene, altså dåpen og nattverden, så er det etter min oppfatning to sider som er framtredende. Den ene er kirkens forvaltning av dette, som en del av tradisjonen. Den andre er Guds nåde virksom gjennom disse til den enkelte. Igjen fra boken:

De (nådemidlene; Ordet, dåpen og nattverden) er veiene, er distribusjonskanaler, som Gud er nærværende og viss han gjennom formidler sin nåde til oss. (...) Gjennom disse nådemidlene vekker Gud troen til liv i våre hjerter og tilregner syndere en fullkommen rettferdighet inn for Gud. - s. 40

Det er altså nådemidlene, som ikke bare formidler Guds nåde til oss, men også vekker selve troen i oss. Dåpen og nattverden er her ikke bare symboler på Guds nåde tilveiebrakt ved troen på Jesus Kristus, men selve veiene som Gud gir oss frelsen og troen ved. Det er i direkte kollisjonskurs med pinseteologisk lære om troens frelsende kraft. Også Persson, med sin lutherske tilnærming erkjenner dette, bare at her er altså troen en gave formidlet av Gud til et liten barn gjennom dåpen. Og dette barnet er altså fullstendig overgitt sine foreldres tro og lydighet, og selv ute av stand til å gi noen som helst tegn på, eller respons på, denne troen det skal ha mottatt.

Presteskapet. Videre skal dette, sammen med forkynnelsen av Ordet og forvaltningen av nattverden, kun skje innenfor rammene av kirkens hierarki, forvaltet av kirkens tjenere. Det er ikke for den enkelte lekmann å kunne dele nattverden og dåpen, men de som er innsatt som kirkens ledere av Jesus selv. Det betyr i praksis en veldig svekkelse av det allmenne presteskapet (altså at vi ikke lenger trenger en mellommann for å gjøre soning for oss siden Jesus er den endelige ypperstepresten som har gjort soning for oss en gang for alle). Når jeg leser i Det nye testamentet (se blant annet siste del av Apg 2 og 1Kor 11), så har jeg vanskelig for å se at ikke lekfolket skal kunne forvalte dette under de eldstes lederskap.

Dåpspraksis i Nt er likegyldig? Magnus Persson brukte før å holde til et pinseteologisk
syn på dåpen, det betyr som de fleste vet såkalt troendes dåp, at man altså først tro og tar imot Jesus, så blir man døpt som en ytre bekreftelse på den indre forandringen. Dette skjer i tro og lydighet til Kristi befaling. Også luthersk dåpspraksis krever en slik lydighetshandling i tro, bare at den da er overlatt til foreldrene. Det er altså en stedfortredende tro på barnets vegne som så i sin tur frelser barnet, hevdes det. Du finner dog ingen, som jeg vet, prester som i dag vil hevde at barnet må være døpt for å ikke gå fortapt. Det er heller ikke, som vi vet, noen som helst garanti for at barnet utviser noen form for tro hverken tidlig eller sent i livet. Jeg kommer tilbake til dette litt senere.

Apostlenes gjerninger er full av eksempler på tro først, så følger dåpen. Men her tar Persson en skikkelig enkel løsning som vi, og han selv, kjenner til godt fra før. Han konstaterer at Jesu befaling om dåpen i Matteus 28, og dåpspraksisen vi ser i disse tekstene, ikke er grunn nok for å si noe om hvordan vi faktisk skal praktiserer dåpen, fordi vi kan ikke

bygge vår dåpsteologi på tekster utelukkende fra evangeliene og Apostlenes gjerninger. Når vi gjør det kan vi lett bli overdrevet opptatt av den ordningen som trer fram, først tro så dåp, utifra den gitte misjonssituasjon. I resten av Det nye testamentet gjør man dog ingen sak utav ordningen mellom tro og dåp, det sentrale er dåpens innhold. - s. 96

Til dette må det spørres: Om vi ikke bygger våre dåpsteologi utelukkende på evangeliene og Apostlenes gjerninger, så bør vi vel i det minste ta disse med i betraktningen av et helhetlig syn på dåpen? Og da er vel den ordningen som tydelig vises viktig, ikke sant? Og om det er en tydelig ordning som er synlig for oss, hvor mye mer ville den ikke være synlig for dem som levde midt i dette? Og om så var, burde det da ikke komme en korrigering av dette i brevene ala Kjære brødre og søstre. Jeg vet dere ble døpt etter dere ble troende og at dette derfor er det dere instinktivt vil kopiere som den rette praksis. Men jeg vil bare klargjøre at dere også må huske at dere skal døpe barna deres (siden jeg glemte det sist jeg var hos dere), og barna til de nye hedningen som nå vil komme til tro må også døpes. For det er slik de får troen, ikke først og fremst gjennom å oppdras i den kristne tro og lære og høre evangeliet forkynt og motta Den Hellige Ånds gave. Jeg vet det høres karikert ut, men det er også tanken fordi argumentet som framsettes er rett og slett så lite gjennomtenkt og (unnskyld uttrykket, Magnus) rett og slett tåpelig. Det undervurderer dine lesere og de du faktisk ønsker å overbevise og hjelpe (eller er det deg selv du ønsker å overbevise?).

Tro eller ikke er likegyldig? Så litt om teologien bak dåpen. Her er en kraftig nedtoning av den enkeltes tro og lydighet til Kristus, og en sterk betoning av Guds verk i dåpen. Igjen bygger dette på den plass sakramentene, eller nådemidlene som Persson kaller det, nå har fått i hans teologi. Det innebærer at vi ikke bare har å gjøre med symboler, men at frelsen virkelig formidles til oss gjennom disse ytre kanalene. (s. 97). Nattverden og dåpen er noe mer enn bare symboler, noe jeg er enig i. De formidler Guds nåde synlig og fysisk til oss. Men det skjer ved at de er uløselig bundet til Guds Ord og Den Hellige Ånd som gir troens gave til den enkelte så han eller hun kan ta imot. Det er ikke gjennom nattverden og dåpen troen blir gitt oss, men ved Den Hellige Ånd (Joh 3.5 knytter ikke frelsen til dåpen, men til Åndens verk i dåpen - som peker oss til de påfølgende versene hvor Jesus underviser om troens betydning for frelsen). Dåpen er derfor underlagt troen, ikke omvendt. Dåpshandlingen symboliserer, utspiller og bekrefter Guds gode favør og nåde til oss i Jesus Kristus og vil derfor i den forstand også forsterke og bekrefte troen som den enkelte har fått.

Frelse i dåpen? Det Persson nå argumenterer for er at rettferdiggjørelsen, og derfor selve frelsen, blir gitt til den som døpes, uavhengig av dennes stilling innfor Gud i øyeblikket dåpen finner sted. Med andre ord sier han altså at vår tro eller vantro er likegyldig for gaven som gies. Men her opplever jeg at det kanskje går litt fort i svingene. For i sammenhengen av det ovensiterte sier nemlig pastoren at gjennom disse kanalene får vi i tro ta imot Guds gave. Det er litt vanskelig å skjønne at et spedbarn kan ta imot dåpens gave i tro med tilhørende anger og omvendelse fra sitt gamle liv.

Hvor sammenhengen mellom troen, dåpen og det lille barnet blir virkelig forvirrende, er når Persson sier følgende:

Enten hun selv lever i, tenker på eller tror dette, så er hun for alltid merket av Guds tegn (Guds frelsende nåde i dåpen). Hun kan ikke få dette omgjort gjennom å forlate kirkens fellesskap eller ved å kalle seg ateist. Denne gaven er gitt av Gud og står for alltid fast. Men tro og dåp hører sammen. Hva Gud gir i dåpen må tas imot ved tro. Uten tro ligger dåpens gave ubrukt og blir til ingen nytte for den døpte. Men gaven ligger hele tiden der og venter og vil tas i mot i tro. - s. 102

Og om dåpens gave, altså frelsen, kun er et potensiale som blir virkeliggjort ved en senere bekjennelse og personlig tro, så roper selvsagt et spørsmål klart og tydelig ut: Om spedbarnet ikke blir frelst i dåpen uten en aktiv, personlig tro, hvorfor skal man så døpe spedbarn? Er Guds nåde ekstra virksom i et døpt spedbarns liv, mer enn i et som ikke er døpt? For man må erkjenne, at all erfaring tilsier at det er langt viktigere å vokse opp i et hjem hvor man oppdras i den kristne troen, enn at man er døpt som barn. Eller tenker en at kristne foreldre som døper sin barn får en slags åndelig “bonus” og derfor et forsprang på de som ikke døper sine barn?

Hele poenget mitt her koker ned til dette: Barnet blir ikke frelst i dåpen for der er ingen personlig forståelse av evangeliet, der er ingen omvendelse, og der er ingen tro. Det er kun, påstås det, potensialet for frelse gjennom dåpen ved en senere tro, selv om troen altså skulle være gitt allerede ved dåpen. Så, om man så bekrefter, konfirmerer, sin dåpstro ved en senere anledning, da må det altså bety at man er frelst, ikke sant? Og da kan ingenting ta denne frelsen ifra denne personen? Hvordan kan Persson unngå å se at dette er nødvendigvis nødt til å lede til den praksis som den lutherske kirken nå har holdt til i hundrevis av år og har vært med å lede til den forførelsen at man er kristen om man er døpt og konfirmert? Og hvordan kan Persson unngå å se at dette er en del av årsaken til den liberaliseringen og avkristningen av den lutherske kirken vi nå ser, ikke bare i Skandinavia, men verden over?

Passive eller aktive? Magnus framsetter et syn hvor nådemidlenes virksomme kraft i våre liv til, skjer ved Gud alene. I dette blir vi kun passive mottagere (selv om tro hos mottageren nevnes i forbifarten). Mens jeg er enig i at Gud Den Hellige Ånd virker tro gjennom sine nådemidler og møtes oss her, så skjer ikke dette kun her, heller ikke i et vakum der vi kun er som tomme ark og passive mottagere. Nei, Paulus sier til Romerne at det er en form for samspill mellom Gud og oss som virker gjennom nådemidlene. Jeg siterer fra Rom 1.16-17:

For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for alle som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet, av tro og til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.

( Evangeliet, ikke dåpen, er Guds kraft til frelse - bare nevner det). Det frelsende verket ved evangeliet, som jeg også er enig med Magnus på en måte formidles gjennom nattverden og dåpen, og som jeg tror er Guds verk alene, skjer allikevel i et samspill med oss. Gud ber oss om å gi et gjensvar på troens gave. Akkurat som Den Hellige Ånds gave satte apostlene i bevegelse på pinsedagen, slik setter også troen ved Den Hellige Ånd oss i bevegelse til lydighet. Når vi så i lydighet til dette kallet fra Den Hellige Ånd svarer med omvendelse og kommer ydmykt til Gud, så er resultatet at vi erfarer mer av Guds gode nåde, noe som igjen fører til tro. Av tro og til tro.

Til slutt. La meg få presentere et bibelsk motargument til Perssons påstand om at det er lite å spore av den dåpspraksisen vi ser i Apostlenes gjerninger og evangeliene, i brevene, men at disse tar for seg mer av dåpens innhold. Mens det er en viss sannhet i dette, så mener jeg allikevel at vi bakenfor disse tekstene kan skimte hva slags dåpspraksis apostlene og de første kristne holdt til. Dette fordi befalinger og forordninger som gis, forutsetter en lydig og reflekterende mottager. La meg vise hva jeg mener med å sitere et lengre stykke tekst fra Paulus brev til Kolosserne, kapittel 2:

Dere har tatt imot Kristus Jesus som Herre; så må dere også leve i ham. Vær rotfestet i ham og bygd på ham! Stå faste i troen etter det dere har lært, rike på takk til Gud! Pass på at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag som hviler på menneskers tradisjoner og stammer fra grunnkreftene i verden, ikke fra Kristus. I ham er hele guddomsfylden legemlig til stede, og i Kristus, som er hode for alle makter og myndigheter, har også dere fått del i denne fylde. I ham ble dere omskåret, ikke med menneskehånd, men med Kristi omskjærelse, da dere la av det legeme som er under synden. For i dåpen ble dere begravet sammen med ham, og i den ble dere også reist opp med ham, ved troen på den Guds kraft som reiste Kristus opp fra de døde. Dere var døde på grunn av deres synder, uomskåret som dere var med deres onde natur. Men han gjorde dere levende sammen med Kristus, idet han tilgav oss alle våre synder. - Kol 2.6-13

Her ser vi hvordan den praksisen som er tydelig i Apostlenes gjerninger får sin naturlige oppfølging i læren av dåpen hos Paulus. Ingenting at dette som skrives her gir mening i et luthers dåpssyn. For rekkefølgen er helt essensiell for at dette skal kunne forstås. Det er ikke slik at han formidler sannheter om dåpen løsrevet fra en aktiv tro i lydighet til Herren Jesus, men heller forutsetter dette for å få del i dåpens dype sannheter og velsignelser. Som Persson selv sa det, dåpen og troen er uløselig knyttet sammen.

I lys av dette er det vanskelig å få helt tak i hva det er som Persson nå har komme til tro på som han ikke trodde, eller forstod, før. Og enda viktigere, hvorfor løsrive dåpen og troen gjennom en praksis som ikke gir rom for dette sammen, men hvor troen følger langt senere, om den følger i det hele tatt? Jeg vil også få rette din oppmerksomhet, kjære leser, mot første delen av avsnittet sitert ovenfor, og be deg spørre deg selv om dette ligner på en passiv, ta-imot-kristendom? Er det ikke klart at Paulus forventet av den troende, som jo tross alt har mottatt Den Hellige Ånds kraft og nåde i sitt liv, til å leve aktivt ut den troen som han har kommet til i Jesus Kristus? Er det ikke et kall om å leve ut dåpens realitet? Hvordan dette kan se ut i et lite spedbarns liv, aner jeg ikke. Og det vises heller ikke igjen i livet til flertallet av de som er barnedøpt.

Sammenblanding av Gud og menneskelige tradisjon. Jeg forstår Magnus dithen at han blant annet er redd for løsrivelsen fra kontinuiteten som tradisjonen i Den svenska kyrka representerer. Han er redd for en uthuling av dåpens innehold gjennom en tro og praksis som fornekter barnedåpens gyldighet og derfor fører til det Luther ville kalt gjendåp (hvilke han fordømte og forfulgte). Bak mye av denne vandringen til Magnus finner man et genuint ønske om å finne tilbake til ikke bare reformasjonens tanker og ånd, men enda mer den første kirkes åndelige flod. Det er et ærlig og dypt ønske om at kirken igjen tilbakevender til sin første kjærlighet. Og for dette takker jeg Gud for Magnus Persson og United. Men jeg kan ikke, og vil ikke, følge Persson inn i tradisjonens menneskelige ordninger som ikke er å finne beskrevet for oss i Bibelen.

For enten en liker det eller ei, så er faktum det at barnedåp er og forblir en ordning og praksis som ikke beskrevet for oss i Bibelen. Det er altså å legge noe til de nådemiddel som Magnus så flott løfter fram. Og når vi mennesker forsøker å legge noe til Guds ordninger, så er vi i overhengende fare for å svekke og korrumpere det Gud har gitt oss som en velsignelse og kraft i våre liv og samfunn. Og det er nettopp det motsatte av det Persson - og de fleste av kristne i alle leire - ønsker å se i Sverige og Norge.