Livs- og dødskvalitet

Det er viktig at eldreomsorgen er opptatt av livskvalitet, men også dødskvalitet må nevnes. For det er kun en ting som vi vet helt sikkert - vi skal alle dø!

Fordelen med å bli eldre avtar som kjent med alderen. Jeg tilhører en generasjon som selv vil være med på å utforme eldrepolitikken som sikkert blir et viktig tema i den kommende valgkampen.

På samme måte som andre må vi eldre selv bestemme hvordan vi skal innrette våre liv. Eldre mennesker er like ulike som andre, både i bakgrunn, helse og kultur. Derfor trengs det varierte helse- og omsorgstilbud.

I større grad enn tidligere styres den offentlige sektor etter beinharde, snevre økonomiske kalkyler. De ansatte i eldreomsorgen opplever en stadig tøffere hverdag da en rekke av tjenestene beskjæres mer og mer.

Jeg har inntrykk av at det nå legges mindre vekt på verdier som sosial ansvarlighet og samfunnsmessig engasjement, enn for noen år siden. På mange måter har vi det siste tiåret gått fra en eldre­omsorg til eldreservice. Eldre­omsorg handler om at felles­skapet gir oss litt tilbake av det vi har ytet til samfunnet. Det er det som for eksempel er tanken bak folketrygden.

Vi har som samfunnsborgere ytt noe til samfunnet som vi i vår alderdom kan nyte godt av, ja fellesskapet yter omsorg i form av økonomi og ulike velferds­ytelser når vi blir eldre.

Men dette er ikke den primære tanken bak eldreservice. Her er det langt på vei tale om varer eller ytelser om varer eller ytelser på en hylle som vi kan be om. Og varene, omfang og bruk er bestemt av hva vi trenger i et omsorgsperspektiv og selvsagt av de økonomiske rammer.

Og det er her strekkodene spiller en rolle, mindre hjemmehjelp med færre toalettbesøk, 10 minutters mindre gulvvask og færre bleieskift. Dette skjer fordi vi ikke har råd til eldreomsorg. Og ønsker vi flere tjenester må vi da kunne kjøpe dem selv!

Selvsagt må fremtidens eldreomsorg i forholde seg til nye utfordringer. Et spennende prosjekt kunne være at kommunen og frivillige organisasjoner etablerte nye bo- og aktivitetstilbud, som kan være med på å forebygge ensomhet. Ut fra tanken om bofellesskap kunne vi bygge store felleskjøkken og fellesrom.

Disse rom kunne også andre eldre kunne benytte. Felles middager og ulike aktiviteter sammen med andre eldre er med på å styrke folke­helsen. Og styrking av nettverk på tvers kan føre ulike faser av eldrelivet sammen.

En annen måte å styrke eldres nettverk på er å bruke oss mens vi fremdeles er på arbeidsmarkedet. Det handler om at ­arbeidsplassen kan utarbeide en god senior­politikk. Her kunne for eksempel noen prøvekommuner forsøke seg med et prosjekt.

Den kunne gi mulighet for at eldre medarbeidere de siste årene i arbeidslivet kunne arbeide for en forening, humanitær, sosial - eller religiøs en dag i uken. Vi kunne være vertskap på et eldresenter, gå med mat eller være besøksvenn.

Gjennom en slik ordning får vi skapt nye sosiale nettverk, styrke de eldre kommunalt ansattes om er gått ut på dato? Et slikt fellesskap mellom mennesker er min visjon for en god eldreomsorg.

Sykehjemmene er stadig i søke­lyset. Det er viktig at det er det er hjem, ikke institusjoner og at eldre kan komme dit når de ikke klarer å bo hjemme. Men syke­hjemmenes arkitektur med lange ganger og ansatte i hvite og lyseblå frakker minner meg ikke mye om hjem.

Den natten fru Hansen døde, var hus helt alene. Det var antagelig ikke nok personale på sykehjemmet der hun bodde. Og siden hun hadde fått enerom hadde hun heller ikke en romvenninne å snakke med. Ingen familiemedlemmer visste at hun var døende.

De var heller ikke klar over at de smertestillende piller hun tok antakelig ikke hadde den ønskede effekt. Fru Hansen var i motsetning til mange beboere ikke senil. Hennes død ble både smertefull, ensom og uverdig.

Dette er en tenkt situasjon. Jeg er redd for at den kan være sann. Dette kan være virkeligheten for enkelte borgere på sykehjem. I embeds medfør har jeg kveldstid vært på sykehjem hvor det er vanskelig å finne ansatte. De er ikke på pauserommet, og har sikkert heller ikke tid til å sitte rolig ned og ta seg tid til den enkelte. Bemanningen er redusert til et minimun!

Mange sykehjem mangler for omsorg og pleie av døende. Det er viktig å ha omsorg for hele mennesket. Vi har alle krav på en livskvalitet, også i vår siste livsfase. Det har de siste årene heldigvis blitt en debatt om hvilke verdier som skal prege vårt samfunn. I denne debatten bør det etter mitt syn også fokuseres på en anstendig dødskvalitet.

Det eneste som er sikkert er jo at vi alle en gang skal dø. Derfor kan det være viktig å stille spørsmål om vi er i gang å avvikle døden på 1. og 2. klasse. Det må være like muligheter for alle, også når det gjelder døden.

Døden, kanskje særlig på sykehjem er fremdeles tabubelagt. Der dør ikke folk, de sovner stille inn. Hvorfor er vi så redde for å snakke om døden og tale med de gamle om det å dø?

De ansatte der har kjennskap til den omsorg som er nødvendig for en døende, både når det gjelder smertelindring, psykologisk, åndelig og sosial støtte!

Skulle vi gi fru Hansen en verdig død, bør det første skritt være en større åpenhet om døden. Det skal ikke ties om det som vil skje. Tabuet om døden må fjernes.

Og det er kanskje særlig viktig med større åpenhet om livets sluttfase og død slik at beboerne får en verdig død velferdssamfunnet kan være bekjent av!

Det er viktig at eldreomsorgen er opptatt av livskvalitet, men også dødskvalitet må nevnes. For det er kun en ting som vi vet helt sikkert - vi skal alle dø!

En verdig alderdom må bli mer enn fagre ord. For det handler om å leve! Det skal være godt å bli gammel i Norge!