Liberalteologiens oppløsning av begrepet sannhet

I begynnelsen var ordet; deretter kom alle ordene: Han som er sannhet blir så vanskelig å spore.

Postmodernismen har for lengst også inntatt de teologiske kretser; med til dels betydelige konsekvenser. Mistankens og subjektivismens blikk gis en slik tyngde at fruktene her ender med at folks respekt for - og troen på kirkens budskap og bibelen - svinner trinnvis hen. Dette er alvorlig. Både bibel, bekjennelse og tradisjon anses tydelig nok for noen kun som høyst betingede produkter preget av tid, epoke, kultur, sosiale og historiske betingelser... -og til slutt konkrete personers tro og behov der og da. Tekstbemøtningen og behandlingen av kirkehistorien er preget av mistanke, reduksjonisme og dekonstruksjon - hybris ser ut til å trives godt i dette selskapet: Den Hellige Ånds virke i kirken etter pinseunderet annulleres som reell mulighet til fordel for menneskets aktuelle tenkning alene - her og nå. Her i denne postmoderne utgaven av teologi, så skyves tydelig nok subjektiviteten og dens snedige bruk av hermeneutikken frem. En av liberalteologiens frukter er at mysteriet i evangeliet og i Treenigheten er fjernet; ikke rart noen søker alternativer og new age.

Bibelen og den teologien som gjennom historien har blitt formulert -og ennå uttrykkes enkelte steder- er altså hovedsaklig, om ikke entydig, blitt preget av den som ser. Dvs av vedkommendes bias og behov. Og dermed ender man opp med det som anses som det eneste mulige: Nemlig en pluralistisk kristologi og teologi - hvor alles standpunkter er like sanne - eventuelt like usanne. Man ender nødvendigvis opp med en dyrkelse av subjektiviteten og dermed mennesket. Hvilket er en heller liten gud. At noen flere tilfeldigvis plasserer seg i samme posisjon og legitimerer ståstedet beviser selvsagt ikke annet enn at de akkurat nå deler hovedsynet der man selv befinner seg. Sympatien og flertallsbeslutninger er for øvrig mildt sagt å se som heller dårlige kriterier for å avgjøre hva som faktisk er sannhet. I morgen er det noe annet som anses som sant.

Om det ikke er bibelen som kan være referansen, så er altså nå Jesus og kjærligheten det. Det er visst følelsene som kan anses som eneste akseptable tilleggskriterium. Som om Gud ikke er noe mer og annet enn den enkeltes følelser og stemninger, og at genuin kjærlighet ikke setter grenser? Jesus sa for øvrig “følg meg”, ikke “ føl meg”. Tja... Men dog: Jesus må selvsagt også her møtes på samme subjektive måte, om den allerede ovenfor nevnte benyttede argumentasjonen om de hellige tekster skal være gyldig . Man forholder seg nemlig, . etter samme retoriske metoder , til «Jesus»… ikke Jesus. Ergo flytter man NB det som anses som et problem og uløselig bare ett hakk videre; intet er her klargjort eller løst i det hele tatt: Man er altså dermed like langt. Pluralismen og subjektiviteten gjør seg selvsagt og nødvendigvis også gjeldende her når det gjelder Jesus. Hvilken «Jesus» er det så som anses som den sanne, og hvorfor akkurat denne valgte utgaven, i tilfelle? Hva anses som gyldig og legitim begrunnelse her? Og hvorfor ? Å mene at man i tråd med «erfaring» har et sant bilde og oppfatning av Jesus blir her mildt sagt problematisk. Også erfaringer må selvsagt tolkes av den enkelte, slik som urkirkens og historiens teologers erfaringer øyensynlig er subjektivt og høyst betinget tolket, både av dem selv i kirkehistorien og dagens teologer.

Men kanskje er andre spørsmål mer vesentlige. Som f.eks: Hvordan utformes en kontekst, hvor en prosess i troen på den Kristus som kirken er satt til å være kanal og speil for, som så kan settes i verk og opprettholdes? Og hvordan sikres den egne verdigheten for den enkelte nettopp her? Når er så den enkelte, du og jeg, i stand til å bli en levende kanal for den Guds kjærlighet som allerede er her? Svarene på alt dette er det vår oppgave å løse og være nå. Man ER nemlig også det man egentlig tror.. Og enda et spørsmål: Gjør egentlig vår teologi Jesus til «en av oss»? Svaret på det siste spørsmålet er i hvert fall at han både er… og IKKE er dette. Jesus har nemlig en tendens til ikke nødvendigvis å svare til forventningene og holder seg viselig nok unna kontroll og instrumentalisering. Man kan nok hevde at Jesus var og er et kontrakulturelt tegn. Dog er bibelen, bekjennelsen og tradisjonen impregnert av Den Hellige Ånd etter pinsehendelsen. Derfor bør vi respektere historiens svar og forsøke å belive dem ut fra vår horisont. Ikke oppheve dem.