Ja til livet

Underveis må kanskje også abortmotstanderne ta selvkritikk, skriver Dagen på lederplass.

«Dette er først og fremst en ja-aksjon», sa Hans Olav Tungesvik, formann i «Folkeaksjonen mot fri abort» på aksjonens første pressekonferanse i 1974. Dermed gikk han rett til sakens kjerne. Et nei til abort, er et ja til kvinnene og barna. Det er et ja til livet.

Likevel insisterte kvinnebevegelsen og partiene på venstresiden på å stemple abortmotstanderne som «kalde og kvinnefiendtlige». De fikk gehør i befolkningen for at det var retten til fri abort som var kvinnefrigjørende, mens abortmotstand var det motsatte. 29. mai 1975 ble abortloven liberalisert. Dette åpnet vei for legalisering av fri abort tre år senere. Siden den gang er over en halv million barn abortert.

Mange regner kampen om abortloven for tapt. Det trenger den ikke være. Det er like viktig nå som før å arbeide for å endre loven, fordi dette er en lov som i sitt vesen nedgraderer menneskeverdet og åpner døren på vidt gap for sorteringssamfunnet.

Men når kampen mot abort skal føres videre, må vi tilbake til Tungesviks programerklæring: Vi må få frem at kampen mot abort først og fremst er en ja-aksjon. Klarer vi dét er vi kommet langt på vei mot den holdningsendringen i samfunnet som er nødvendig for å få endret loven.

Å fremme menneskeverdet og formidle hvor fantastisk et spirende menneskeliv er, slik KrFs Olaug Bollestad understreker i lørdagens avis, må være et hovedpoeng i dette holdningsarbeidet.

Skal et ja til livet-budskap lyde troverdig, må samfunnet dessuten vise mye større vilje til å imøtekomme den som er blitt ufrivillig gravid, eller som har fått vite at barnet i magen er alvorlig sykt.

Det handler om at kollektivt samfunnsansvar som kvinner kan lene seg til, slik lege og forfatter Marianne Mjaaland, etterlyser i samme avis.

Dette innebærer blant annet betydelig økonomisk støtte til kvinner som ikke har opptjent rettigheter i arbeidslivet, og at foreldre som vet at de venter et funksjonshemmet barn skal være trygge på at de får all nødvendig hjelp.

Underveis må kanskje også abortmotstanderne ta selvkritikk på at man ikke har vist nok forståelse for at den som blir utfrivillig gravid, kan oppleve dette som en livskrise. Det kan oppleves som å være fanget i sin egen kropp, som å miste kontrollen over sitt eget liv. Da er det forståelig at man kan føle avmakt og raseri hvis det er noen andre og ikke en selv som skal bestemme hva som videre skal skje.

Denne følelsen av avmakt og sinne er trolig noe av nøkkelen for å forstå hvorfor aborttilhengerne reagerer så sterkt når de opplever at retten til fri abort blir det aller minste utfordret – slik vi så det i saken om legers reservasjonsrett. Men samtidig som vi viser forståelse for følelsen av krise, må vi vise at løsningen på krisen ikke er å stoppe et hjerte som slår og avslutte et lite menneskeliv.

En graviditet vil alltid involvere to liv; morens og barnets. Derfor kan abort aldri reduseres til et spørsmål om kvinnens rett til å bestemme over sin egen kropp. Barnet er den svakeste parten og trenger derfor det sterkeste vernet. Det er samfunnets ansvar å gi barnet dette vernet.

Børre Knudsen sa at den store konflikten i vår tid står mellom humanisme og teknokrati, mellom de som setter livet foran alt og de som setter andre hensyn først. La oss sette livet først og føre kampen mot abort som en ja-aksjon.

Mer debatt: Her er de siste 100 publiserte meningsinnleggene i Dagen