Der selv barn forfølges for sin tro

Denne uken slo utenriksministeren fast at trosfrihet er et prioritert område for regjeringen. Det er svært godt nytt.

Hun var tre år gammel, og tumlet rundt på gulvet med en stor rosa hoppeball. Moren betraktet henne med et sårt smil. Akkurat nå levde datteren i en sorgløs boble. Om noen få år ville boblen sprekke.

Jeg møtte denne moren og datteren hennes i Egypt. Både hun og ektemannen var konvertitter. De hadde kommet til tro på Jesus og forlatt islam. Men på de obligatoriske ID-kortene og i offisielle papirer var foreldrene fremdeles registrerte som muslimer, fordi egyptisk lov forbød muslimer å konvertere til andre religioner.

Det ville bety at denne vesle jenta, som ble oppdratt som kristen, en dag ville måtte begynne på muslimsk skole og delta i muslimsk bønn. Hvis de andre elevene oppdaget at hun var kristen, måtte hun regne med å bli plaget og utstøtt i skolegården. Og når hun ble voksen, kunne det bli vanskelig å finne en god ektemann. For islam forbyr sine kvinner å gifte seg med kristne menn.

I disse dager arrangerer Åpne Dører og Stefanusalliansen fakkeltog for forfulgte i elleve norske byer. Mandag var det Oslos tur. Rundt 350 mennesker vandret med fakler opp Karl Johan og endte opp på 7. juni-plassen foran Utenriksdepartementet. Her overleverte de et opprop til utenriksminister Ine Eriksen Søreide. Nettopp retten til å skifte tro var et av poengene i oppropet. I land som registrerer innbyggernes tro får det enorme konsekvenser når konvertitter nektes å endre religiøs tilhørighet i offentlige papirer. I verste fall kan konvertitter i muslimske land miste foreldreretten, og barn kan bli skilt fra foreldrene sine.

Lenge var det mennene i den forfulgte kirke som fikk størst oppmerksomhet. Det var de som var mest synlige. Når presten, pastoren eller evangelisten ble arrestert for sin tros skyld i undertrykkende regimer, vakte det engasjement hos kristne andre steder i verden. Senere erkjente man at også kvinnene i den forfulgte kirke bar tunge byrder. De ble gjerne selv trakassert på grunn av sin egen eller ektemannens tjeneste eller måtte ta eneansvar for familie og barn når mennene satt bak lås og slå. I de senere år har også barna i land der kirken er under press fått økende oppmerksomhet. I år er det barna som løftes frem i fakkeltogene og når mange menigheter arrangerer søndag for forfulgte nå i november.

Barn i trosminoriteter diskrimineres, stigmatiseres og utsettes for overgrep på grunn av sin egen eller foreldrenes tro. De rammes når kristne og andre drives på flukt, slik man har sett i Irak, Syria, Myanmar og Nigeria. De rammes når foreldre blir satt i fengsel, slik en kvinnelig kinesisk evangelist fortalte om i et intervju jeg gjorde for en del år siden. Bekymringen for barna var vanskeligere å leve med enn mishandlingen hun måtte tåle i fengselet.

Da et kristent ektepar, som var mistenkt for blasfemi, ble torturert og brent til døde i Pakistan i 2014, fortsatte familiens lidelse i de fire barna som mistet sin mor og far. Og noen steder blir selv barna arrestert, slik som i Nord-Korea, der familier kan bli straffet i tre slektsledd og barn vokser opp i de beryktede fangeleirene.

En av konsekvensene for barn av trosminoriteter handler om ødelagt skolegang.

«For oss er det fjernt å tenke på at barn kan bli slått av lærere på grunn av sin eller foreldrenes tro, at de blir nektet å spise sammen med de andre barna i spisepausen, eller at de systematisk får dårligere karakterer enn majoriteten», sa Lisa Winter, spesialrådgiver i Stefanusalliansen, da hun overrakte det nevnte oppropet til utenriksministeren.

I mange land finner dessverre mobberne dekning for sine ugjerninger i skolebøkene. Når annerledes troende blir fremstilt som vantro og urene i pensum, legger ikke staten bare opp til at skolebarn blir trakassert, men bygger dype skillelinjer i befolkningen helt fra barna er små. Derfor nevnes kampen mot diskriminering i læreplanene som en av forutsetningene for fred og stabilitet i blant annet Irak.

I år, da fredsprisen setter søkelys på seksualisert vold brukt som våpen i krig, er det på sin plass å minne om at voldtekt og kidnapping også brukes for å undertrykke trosminoriteter i en rekke land. Både i Pakistan, Egypt, India og Nigeria blir unge jenter kidnappet, tvunget til å konvertere og tvunget til å gifte seg med sine overgripere.

Som foreldre gjør vi alt vi kan for å beskytte barna våre. Hvor vondt det gjør når barna rammes så nådeløst på grunn av troen sin, klarer vi neppe å skjønne det fulle omfanget av. Det finnes likevel lyspunkter. Étt av dem handler om at trosfrihet og religiøst motivert forfølgelse får større oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt. Denne uken arrangerte UD sin første nasjonale konferanse om tros- og livssynsfrihet. Her slo utenriksministeren fast at trosfrihet er et prioritert område for regjeringen. Det er svært godt nytt.