Vi trenger en konvertittutredning

Risikerer vi at mennesker blir returnert til forfølgelse, fordi norske innvandringsmyndigheter har for dårlig kompetanse på religiøs tro og fordi de vegrer seg for å lytte til dem som har denne kompetansen?

Enda en gang møtes afghanske konvertitter med mistro av rettsvesen og innvandringsmyndigheter i Norge. Denne gangen gjelder det en afghansk familie som har sittet i kirkeasyl på Hønefoss.

I forrige uke ble det kjent at de tapte ankesaken mot Utlendingsnemnda (UNE) i Borgarting lagmannsrett.

Familien flyktet til Norge fra Afghanistan i 2015. I februar 2018 ble de hentet ut av kirkeasyl på Fitjar i en politiaksjon som vakte sterke reaksjoner.

Etter pågripelsen ble familiens utsendelse stoppet flere ganger. I mars samme år gikk de så i kirkeasyl i Hønefoss kirke. I to og et halvt år har ekteparet og barna vært tett på menighetens liv.

Det er derfor ikke perifere bekjente prost i Ringerike prosti, Kristin Moen Saxegaard, går god for. «Jeg har kontor i kirken og har vært sammen med dem omtrent daglig», sa hun da Dagen besøkte Hønefoss kirke i juni.

Afghanistan er et av verdens farligste land å være kristen i, ifølge Åpne Dørers årlige liste over trosforfølgende regimer. Flyktningkonvensjonen slår fast at en person ikke kan sendes tilbake til hjemlandet sitt, hvis han risikerer å bli forfulgt der.

Dette kalles non refoulement-prinsippet. Å få klarhet i om en asylsøker som sier han har konvertert, faktisk er en troende, er derfor avgjørende.

Ifølge Vårt Land har retten vurdert to forhold i denne saken: Om ekteparets konvertering fra islam til kristen tro er reell og derfor bør gi opphold i Norge, siden det er farlig å returnere til Afghanistan som kristne.

Og om hensynet til barnas beste, siden et av barna har helseproblemer, er grunnlag for å gi familien opphold. Rettens flertall vendte tommelen ned på begge punkt.

Mindretallet mente derimot at det er noenlunde sannsynlig at konverteringene til kristendommen er reelle, at de dermed fyller vilkårene for å bli anerkjent som flyktninger og har krav på asyl i Norge.

Det kan nok skje at asylsøkere noen ganger påberoper seg kristen tro for å få opphold. Frykten er at det enda oftere skjer at kristne konvertitter ikke blir trodd og derfor tvinges tilbake til forfølgelse.

Enda en gang reises det nå tvil om norske innvandringsmyndigheters kompetanse om kristen tro. Er de faktisk i stand til å vurdere om et menneske tror på Jesus som sin frelser?

Eller går de seg vill i akademiske krav om konvertittenes evne til refleksjoner rundt trosbyttet? Det er også svært bekymringsfullt at retten ikke ser ut til å lytte til dem som faktisk har relevant kompetanse.

Prost Kristin Moen Saxegaard peker på at det står i dommen at man ikke legger vekt på prestenes vitne. «Det er en krass kritikk mot prester som yrkesgruppe», sier hun til Vårt Land.

Dagen skrev i juni om den svenske Konvertitutredningen, der sakene til 619 afghanske konvertitter er undersøkt. Også i Sverige oppleves det som et stort problem at presters og pastorers syn blir tillagt lite vekt når konvertitters troverdighet skal vurderes.

I Konvertitutredningen konkluderes det med at Migrationsverket hadde en svak forståelse av religion og konvertering og at konvertitters rettssikkerhet var i fare. Så er spørsmålet om konvertitter har god nok rettssikkerhet i Norge.

Risikerer vi at mennesker blir returnert til forfølgelse, fordi norske innvandringsmyndigheter har for dårlig kompetanse på religiøs tro og fordi de vegrer seg for å lytte til dem som har denne kompetansen?

I så fall må tiltak settes inn. Mye tyder på at vi kunne trenge en norsk konvertittutredning.