Kan ikke UNE ta feil?
Det er et betimelig spørsmål å stille etter at UNE (Utlendingsnemda) har anket vedtak i Oslo Tingrett som opphevet utvisningsvedtaket til en iransk flyktning.
Dagen har i likhet med en rekke aviser – omtalt saken om den iranske konvertitten Vesam Heidari som reiste sak mot den norske staten på grunn av UNEs utvisningsvedtak.
Han kom til Norge som flyktning i 2009 og har fra første dag begrunnet sin asylsøknad med frykt for forfølgelse i sitt hjemland. Etter avslag på søknad om oppholdstillatelse reiste han i 2012 sak mot staten, men tapte.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Siden har han levd med utvisningsvedtaket hengende over seg. Venner av Vesam hjalp ham til på ny å reise saken for retten og 3. april i år ble dom avsagt: «Rettens konklusjon er etter dette at Heidari ved retur til Iran vil stå i reell fare for forfølgelse som beskrevet i utlendingsloven.»
Det ble ført et stort antall vitner i saken som bekreftet Heidaris integrerte, frimodige kristne tro og dessuten vitner som har inngående kjennskap til den ekstreme situasjonen konvertitter lever under i det islamistiske styret i Iran.
Vesam Heidari ble hørt og vant fram med sin sak. Gleden var stor! Men hva gjør UNE? Like før ankefristen går ut, anker UNE saken! Staten ved UNE har nær sagt ubegrensede ressurser til dette.
Som samfunnsengasjert borger i dette landet undres jeg på hvorfor UNE vil bruke store ressurser i rettssystemet på å vinne en sak de har tapt. Hva står på spill for UNE. Er det prestisje? Er UNEs konklusjoner alltid per definisjon fullkomne? Kan ikke UNE gjøre feil i sine vurderinger?
I denne saken ville det beste være at anken ble henlagt og at et hardt prøvet medmenneske som vant sin rett, fikk beholde den. Hans høyeste ønske er å bli en positiv bidragsyter i det landet han har søkt beskyttelse i, og fritt kunne leve ut sin kristne tro.
