Anti-rasisten Winston Churchill

Få har spilt en viktigere historisk rolle i bekjempelsen av rasisme enn Winston Churchill.

Den tyske poeten Heinrich Heine er berømt for sitatet «Der man brenner bøker, vil man til slutt også brenne mennesker». Det viste seg å bli en uhyggelig forutsigelse av de ugjerningene som senere skulle skje i Hitler-Tyskland.

Kanskje er det litt for drastisk å snu på det sitatet og si at der man halshugger statuer vil man til slutt også halshugge mennesker. Men det er i hvert fall noe dypt autoritært og svært ubehagelig over den bølgen av dekapitasjon og nedrivning av statuer som vi nå er vitne til i en rekke land.

Det kan på en måte være mulig å sette seg inn i rasjonalet bak at sørstatenes generaler under den amerikanske borgerkrigen nå står litt ustødig på sine sokler. Verre er det å skjønne hvorfor oppdageren Christopher Columbus skal risikere å miste både hode og kropp og senkes i havet dyp.

Men det aller mest absurde utslaget av denne moderne formen for ikonoklasme, er Grønn Ungdoms krav om å fjerne statuen i Oslo av Storbritannias statsminister under krigen, Winston Churchill. I denne saken passer faktisk navnet på organisasjonen skremmende bra. For her legger Miljøpartiet De Grønnes ungdomsparti for dagen en historieløshet av dypt bekymringsfulle dimensjoner.

Winston Churchill var en av det forrige århundres største politiske ledere, for ikke å si, den aller største. Statuen av ham på Solli plass i hovedstaden ble reist av takknemlige nordmenn på grunn av den rollen han spilte for å befri Europa - og dermed også Norge - fra nazismens åk.

Når Grønn Ungdom og deres likesinnede i mange land nå beskylder Churchill for å være rasist, ber vi dem tenke over følgende: Få, om noen, har spilt en viktigere historisk rolle i bekjempelse av rasisme enn nettopp Winston Churchill. Før USA gikk med i krigen i desember 1941 stod han nærmest alene igjen som den frie verdens forsvarer. Da hadde den ene etter den andre av hans allierte måtte kapitulere for Hitlers overmakt. På dette mørke punktet i vår nære historien, vår mørkeste time, var det Churchill og hans lederskap som stod mellom oss og barbariet.

Slaveri er dypt umoralsk og dehumaniserende. Ingen har rett til å eie, kjøpe eller selge et annet menneske. Vi må ta avstand fra slaveriet historisk og bekjempe det i vår egen samtid.

Men samme hvor uhyrlig slaveri er, bør vi alle innse at den rasismen Hitler stod bak likevel er i en klasse for seg. For her snakker vi ikke bare om en forkastelig forestilling om en rases overlegenhet og visse personers rett til å drive handel med mennesker. For det nazistiske rasehatet foreskrev ikke bare utnyttelse, men utryddelse av de som ble sett på som mindreverdige. Hitler ønske var å fjerne jødene fra Europa. Han ville gjøre vår verdensdel Judenrein, ren for jøder.

Han var dessverre allerede godt i gang med å nå målet da han til slutt måtte gi tapt. De allierte styrkenes seier befridde verden fra den verste formen for rasisme den noen gang har sett.

Winston Churchhills rolle i dette ondskapens nederlag er et lysende historisk faktum, samme hva kunnskapsløse ungdomspartiet måtte mene.