Kirke når krisen kommer

Uvirkeligheten siger inn over oss når store deler av samfunnet stenges ned for å stagge en pandemi.

De fleste som lever i dag, har aldri opplevd noe liknende. Vi vet at verden er et farlig sted. Mange av oss har også erfart det på et personlig plan, gjennom sykdom eller ulykker. Men som samfunn er norske kvinner og menn vant med et nivå av stabilitet og trygghet som gjør at det føles fremmed å ruste seg mot en trussel som rammer oss alle samtidig.

Opplysninger om avlyste gudstjenester og kristne arrangementer har strømmet på i økende grad utover uken. Det virker klokt når offentlige institusjoner, næringsliv og kulturliv legger opp til å ikke samle menneskemengder med mindre det er nødvendig for vitale samfunnsfunksjoner. Koronaviruset er for farlig, først og fremst for de svakeste iblant oss, til at vi kan ta unødvendige sjanser. Å ta til seg Guds ord blir ikke mindre viktig av den grunn, heller tvert imot.

Når vi blir minnet om at livet er et sårbart prosjekt, bør det være en tilskyndelse til å søke Gud. Heldigvis finnes det mange muligheter for å få åndelig næring også om det fysiske fellesskapet ikke kan oppsøkes. Det kan skje gjennom overføringer på radio, tv og nett, eller i godt kristent lesestoff. De som lever sammen som familie, bør huske på at den også på sitt vis er en menighet.

Den kristne medisinstudenten Emmy Wang skrev tidligere i vinter en interessant artikkeli Christianity Today om hva Martin Luther kan lære oss om koronaviruset. På den tiden hadde viruset sitt episenter i nærheten av der besteforeldrene til Wang bor. Det stilte både dem og lokalsamfunnet overfor store utfordringer. Er det riktig av mennesker som vil være Jesu etterfølgere, å flykte når mennesker rundt dem lider og dør?

I 1527, mindre enn to hundre år etter at svartedauden hadde tatt livet av rundt halvparten av Europas befolkning, dukket det igjen opp pest i Wittenberg og områdene rundt. Noen kristne spurte Luther hva de skulle gjøre. I et brev svarte han på dette på en måte som Wang mener står seg godt også i dagens situasjon.

For det første fremhevet Luther at den som har fått en tjeneste overfor andre mennesker, har ansvar for ikke å flykte. Det kan gjelde offentlige tjenestemenn og -kvinner, helsepersonell og prester. Også foreldre hadde et ufravikelig ansvar overfor barna sine. Samtidig advarte Luther mot å utsette seg for unødvendig fare. Man skal så langt det er mulig, ta vare på Guds gode gaver i form av liv og helse. Men man skal ikke svikte dem man kan hjelpe. Kristne skal tjene den syke og døende som om det var Kristus selv.

Selv om situasjonen i Norge er alvorlig, ser det heldigvis ut til at vi er langt unna dramaet som ofte har rammet mennesker når pandemier bryter ut. Vi er velsignet med ressurser som gjør oss langt bedre rustet til å stå imot slik smitte. Men vi blir likevel minnet om ansvaret vi har for å gjøre det vi kan for mennesker i nød og for å ta vare på dem vi har fått ansvar for.

Å gjøre alt som står i vår makt for å hindre at vi sprer smitte, og samtidig tenke over om det er noe vi kan gjøre for å hjelpe medmennesker i vår egen nærhet eller andre steder, er en sunn kristen tilnærming til koronapandemien. Dypest sett dreier det seg om å ta alvorlig ansvaret Gud har gitt oss - og stole på av livet vårt til syvende og sist er i Guds hender.