Syndsforlatelse eller syndsvelsignelse?

Vi har lest den omstridte prekenen og finner absolutt ingen ting som støtter biskop Atle Sommerfeldts horrible påstander.

Borgs biskop Atle Sommerfeldt forsvarer den refsen eks-leder i Ungdom i Oppdrag fikk etter at han nylig forkynte under en felleskristen guds­tjeneste i Tomb kirke i Østfold. I Dagen i går skrev Sommerfeldt at den typen forkynnelse ikke aksept­eres i Den norske kirke i Råde og heller ikke i Borg bispedømme.

Biskopens artikkel var for så vidt ingen overraskelse. Det hadde nok vært mer oppsiktsvekkende dersom Atle Sommerfeldt og Dagen var enig om temaet vekkelsesforkynnelse. Da hadde vi nær sagt blitt en smule bekymret.

Slik sett kunne vi godt latt biskopens skriverier passere uimotsagt og ukommentert. Når vi likevel ikke finner å kunne gjøre det, er det på grunn av de ganske horrible påstandene Sommerfeldt kommer med om den eldre hedersmannen Alv Magnus.

Biskopen, som jo ikke var til stede i kirken og ­hørte den aktuelle prekenen, fremstiller det som om ­Magnus nærmest setter seg selv i Guds sted og ­peker ut hvem som går fortapt og hvem som ikke gjør det.

Vi har lest prekenen og finner absolutt ­ingen ting i den som støtter Sommerfeldts på­stander. Dette er en type klassisk vekkelsesforkynnelse som høres i norske bedehus og frikirkeforsamlinger på jevnlig basis. Men sånn vil altså biskop Sommerfeldt ikke ha det.

For oss handler dette om mer enn semantikk og hermenautisk hårkløyveri. Vi tror nemlig at det som egentlig stresser biskopen er at Magnus er en predikant som tør å kalle for synd, det som også ­Bibelen klart karakteriserer som synd. Det gjorde Alv Magnus nemlig i prekenen sin.

Egentlig er det jo ikke så merkelig at den typen forkynnelse kan føles noe ubehagelig for Sommerfeldt. For biskopen og de andre som utgjorde flertallet i kirkemøtet, vedtok jo som kjent at det som Bibelen kaller synd, ikke er synd likevel.

Synd ble med simpelt flertall forvandlet til noe som skulle velsignes i den treenige Guds navn. Den norske ­kirkes prester gir nå ikke bare syndenes forlatelse, men også syndenes tillatelse og syndenes velsignelse.

Det snakkes i det hele tatt bemerkelsesverdig lite om synd i kirkens gudstjenester nå for tiden, ­annet enn som «vår delaktighet i det som ødelegg­er ­livet», som det så blodfattig heter i den nyere ­liturgien for syndsbekjennelse.

Det har i det hele tatt blitt ­ganske så problematisk å snakke om alvoret i tilværelsen, om synd, dom og fortapelsens mulighet i dagens kirkelige virkelighet.

Alt dette snakket Alv Magnus om i Tomb kirke, og han pekte også klart på frelsen i Jesus Kristus som det som gir tilgivelse for alle menneskers synder.

Og om den nåden fra Gud som vi alle trenger. Men dette ble altså for sterk kost for Atle Sommerfeldt. Eller for å bruke biskopens egne ord: «Slikt kan vi ikke ha fra prekestolen i Den norske kirke».

Derfra har vi jo i årenes løp blitt vant med at det kommer en hel del merkverdigheter, langt på siden av kirkens lære. Men for biskop Sommerfeldt går altså grensen ved omvendelsesbudskapet til Alv Magnus.

Så da vet vi det.