La oss se utover oss selv også i en tid som er urolig

La oss bruke tiden fremover til å engasjere oss i andres liv. Kanskje ved å gi til humanitære organisasjoner, ved å ringe en nabo som sitter alene i ensomhet, eller gå på butikken for en som trenger mat.

I disse dager er det mange som er urolige. Frykten for at sykdom skal ramme oss selv, eller noen av våre nærmeste, kan være skremmende. Vi er likevel heldige som bor i ett av landene i verden som kanskje har best forutsetninger for å takle en pandemi.

På kort tid er Norge snudd på hodet. Gatene er nesten tomme. Skoler og barnehager er stengt. Tusenvis av mennesker er permitterte. Og andre er syke og hjemme i karantene fordi de har blitt smittet av viruset som ganske plutselig fikk fotfeste også her i landet.

For noen av oss kan viruset være farlig. Det gjelder særlig eldre mennesker, og når Covid-19-smitten kommer i tillegg til enkelte andre sykdommer. Dessverre har Covid-19 allerede ført til dødsfall, og flere er innlagt og får behandling ved sykehusene.

Til tross for denne alvorlige situasjonen, er Norge heldig stilt. Ikke minst siden vi har et svært godt, og offentlig finansiert, helsevesen.

Alle har vi den samme tilgangen, helt uavhengig av hvor mye vi har betalt i skatt eller på andre måter bidratt til samfunnet. Vi er sikret god behandling og omsorg av godt utdannede helsearbeidere, sykepleier og leger, som i disse dager gjør en kjempeinnsats.

Samtidig er det flere som blir permittert, og mange bedrifter er usikre på om de klarer å drive videre. For mange er det en tøff tid, med mye usikkerhet for fremtiden.

Derfor er jeg glad for at et enstemmig Storting i forrige uke kunne presentere tiltakspakker som skal bidra til å støtte opp om både ansatte og bedrifter gjennom denne krisetiden.

Samtidig er den store tiltakspakken også et uttrykk for at vi bor i et land som er langt bedre forberedt til å takle den økonomiske krisen enn de fleste andre. Det gir oss både mulighet og et ansvar for å bidra også utenfor vårt eget lands grenser.

Det er gledelig å lese undersøkelser og meningsmålinger som viser at et overveldende flertall av det norske folk er opptatt av at Norge skal bidra med støtte og gi hjelp til mennesker i fattige land, som står i en langt vanskeligere situasjon enn vår egen.

Mange utviklingsland har svake og lite utbygde helsesystem, som fort kan bryte helt sammen i en krisesituasjon. Hvis korona-viruset får fotfeste i noen av disse landene, vil det kunne få katastrofale følger.

Allerede får vi rapporter som forteller om at helsearbeiderne i flere afrikanske land ikke har tilgang til helt grunnleggende smittevernutstyr. Kapasiteten til å teste folk for smitte, er også veldig varierende.

I store deler av verden er hjemmekontor et helt ukjent begrep. Der handler det om at mor og far må være ute for å bruke dagen på å skaffe nødvendig inntekt, for å brødfø familien.

Da ebola herjet så vi at det fikk en rekke konsekvenser, også utover det rent helsemessige. Mange barn måtte for eksempel slutte på skolen da ebola brøt ut, og alt for mange av dem kom aldri tilbake.

Fra Norges side er jeg glad for at vi ikke bare stiller opp med krisepakker for næringslivet, men at vi samtidig opprettholder vår internasjonale innsats.

Allerede i januar hadde jeg møte med den internasjonale koalisjonen CEPI som fra sitt hovedkontor i Oslo leder det globale arbeidet med å utvikle vaksiner mot koronaviruset. Som første land i verden økte vi bevilgningene til CEPI, og de siste dagene har vi tatt kontakt med ledere i andre land og invitert de til å øke sine bidrag.

Både Tyskland, Storbritannia, Sverige, Danmark og Finland har på kort tid svart med å si at de vil bidra mer. Nå må vi sikre at fordelingen av en framtidig vaksine blir rettferdig. Ingen land eller kommersielle aktører må få anledning til å ta for seg på bekostning av verdens fattige.

Ikke minst er det viktig å løfte fram den uvurderlige innsatsen norske sivilsamfunnsorganisasjoner gjør, både her i landet og internasjonalt, i kampen mot koronaviruset.

Gjennom egne ansatte, lokale samarbeidsorganisasjoner og brede nettverk bidrar de til å bygge smittevernberedskap, gi helsehjelp til barn og sårbare grupper, bedre vann og sanitær og hygiene, og en rekke andre livsviktige tiltak. De fortjener en stor takk.

De representerer noe av de beste i det norske samfunnet: Nestekjærlighet, solidaritet og viljen til å stå opp for alle menneskers ukrenkelige menneskeverd.

I tiden foran oss håper jeg at vi både klarer å stå sammen og støtte hverandre her i landet, men også se ut over landets grenser til medmennesker som rammes enda hardere av epidemi og sykdom.

Jeg fikk en gang et råd som jeg håper jeg skal klare å følge gjennom hele livet: Ikke skjerm deg og familien fra andres nød, men sørg for å ha nærhet og fellesskap med de i samfunnet rundt deg som har store behov.

Jeg tror det er et godt råd for oss alle. Slik får vi kalibrert hjertene våre, og ser at vi med litt innsats kan bidra til å gjøre livet både lettere og bedre for andre.

La oss bruke tiden fremover til å engasjere oss i andres liv. Kanskje ved å gi til humanitære organisasjoner, ved å ringe en nabo som sitter alene i ensomhet, eller gå på butikken for en som trenger mat. La oss se utover oss selv også i en tid som er urolig.