Kvardagsmisjonær vil eg vera

Jeg fikk representere Jesus på Rema.

Det er ikke så mye av undervisningen jeg husker fra jeg gikk på bibelskole. Er jo tross alt noen år siden.

Men jeg husker veldig godt fellesskapet. Varmen. Omsorgen for hverandre. Friheten jeg følte på. Jeg husker ikke ordene til rektor, men jeg husker mennesket. Hva han betydde. Jeg husker alle lærerne som heiet, bekreftet og oppmuntret. Og så husker jeg den dag i dag andakten en av de andre elevene hadde.

Hun snakket om favorittsangen til bestefaren: «Kvardagskristen vil eg vera», av Matias Orheim. Hun snakket om en bestefar som hadde levd akkurat slik. Vært en kvardagskristen. Hun fortalte om hva det hadde betydd for henne, og sitt eget ønsket om å følge i hans fotspor.

Kanskje gjorde det inntrykk på meg fordi det var nettopp slike mennesker jeg levde blant de to årene på bibelskole, hverdagskristne. Jeg kom dit uten å helt vite om jeg var kristen. Jeg dro derfra med en bevisst tro og et gryende misjonærkall.

I årene som kom reiste jeg Europa på kryss og tvers på teamturer. Det var fantastisk fint å få være med å formidle Jesus til ungdom, og ikke minst se at noen av dem tok imot. Det var også veldig motiverende å se unge nordmenn, russere, tsjekkere, finner … ta sine første steg i å dele evangeliet med andre.

Jeg var i det hele tatt veldig giret.

For å finansiere reisingen jobbet jeg på Rema 1000. Sjefen var virkelig grei, og lot meg reise når jeg ville. Men så en dag fikk jeg en utfordring fra Gud. «Kristian, du er ikke på Rema for å tjene penger, du er der for å representere meg.» Selvsagt skulle jeg tjene penger, og selvsagt var Gud glad for at jeg reiste på teamturer. Samtidig var han opptatt av min innstilling til arbeidet, og arbeidsstedet.

Jeg tok imot utfordringen og begynte å snakke og tenke annerledes om hvorfor jeg jobbet på Rema. Jeg fikk representere Jesus på Rema.

Jeg tok imot utfordringen og begynte å snakke og tenke annerledes om hvorfor jeg jobbet på Rema. Jeg fikk representere Jesus på Rema.

Til syvende og siste handler det ikke om meg eller deg, men om Guds lengsel etter å møte mennesker som enda ikke kjenner han. Mennesker du og jeg omgås i hverdagen. Gud er der allerede. Ser du hva han gjør? Begynn med å spørre han. Fortsett med å observere.

Jesus Kristus til nye generasjoner og folkeslag, sier visjonen til organisasjonen jeg er en del av, Normisjon.

Genialt.

Det er mange folkeslag som enda ikke har hørt. Noen av oss skal få lov til å bringe Jesus til dem. Samtidig lever vi selv midt i et land og et kontinent der den neste generasjonen mange steder ikke nås, noen steder er det flere generasjoner siden forrige generasjon som var nådd.

Her kan hver og en av oss være med å bety en forskjell. Jeg skrev at jeg ikke visste helt om jeg var kristen eller ikke da jeg begynte på bibelskole. Grunnen til at jeg likevel valgte å begynne var alle jentene jeg så gikk der, og muligheten til å reise til Afrika.

Det vil si, det var nok noe mer som lå bak. Noe jeg den gang ikke var bevisst.

Farmoren min hadde etter at hun ble tidlig enke vært en særdeles aktiv dame. Jobbet mye. Reist over store deler av verden. Stort nettverk av venner. Men så en dag fortalte hun at nå var hun ferdig med all fartingen. Nå skulle hun be. Og det gjorde hun.

Jeg skjønte det ikke før senere, men mens farmor ba, var Gud aktiv. I mitt liv. I min fars liv. I flere andres liv.

Noen av fruktene fikk hun selv se, andre ikke. Jeg husker fremdeles de siste besøkene jeg hadde hjemme hos henne i årene etter at jeg hadde gått på bibelskole. Vi pratet. Hun spurte og grov. Skjenket saft. Var så glad for besøket. Så glad for å høre. Fra Europa. Fra Rema.

Etter en stund sa hun: «Nå skal du få løpe videre, men først skal vi be», og så gjorde vi det. Jeg er evig takknemlig for at farmor tok det kallet hun fikk på alvor. Kallet til å stoppe opp og bruke de siste årene av livet sitt på det viktigste som finnes – å få flere med seg videre.

Farmor var en hverdagskristen. En hverdagsmisjonær. Det kan vi alle være. Det vil se ulikt ut, for meg var det på Rema, for farmor var det bønnearbeid i stua, for deg …

Felles er at det begynner med å ta Jesus med inn i hverdagslivet. Der jeg er, i mine utfordringer og i mine muligheter. Be. Åpne øynene for det han allerede er i gang med å gjøre. Gud vil noe på din arbeidsplass, i din familie, i ditt nabolag.

Hiv deg utpå.