Islam rendyrkes i en terrortid

Trangen til underkastelse og blind lydighet hos Muhammeds «moderne» trosfeller går hånd i hånd med en tilsvarende blindhet og naivitet i europeiske samfunn.

Spenningene i det norske og andre europeiske samfunn ser ut til å øke. Men denne utviklingen har lite med raser å gjøre, og mye mer med ideologi.

Slik sett bærer utviklingen med seg noen lett gjenkjennelige trekk fra klassekampenes tidsalder, etter den russiske revolusjon i oktober 1917. Totalitære strømninger er på ny i ferd med å ete opp den skjøre samfunnsveven i land etter land. Denne gang dreier det seg om ideologier med røttene festet dypt i den glohete sanden under primitive stammesamfunn øst for Middelhavet. Der oppsto islam – for over 1400 år siden.

Den totalitære higen, med nedvurderingen av mennesket som felles kjennetegn, har vært verdens svøpe i århundrer – side om side med den menneskelige naivitet, den bevisstløse troskyldigheten som gang på gang i historien har sluppet drapsideologiene til – som svar på utbredt elendighet.

Trangen til underkastelse og blind lydighet hos Muhammeds «moderne» trosfeller går hånd i hånd med en tilsvarende blindhet og naivitet i europeiske samfunn. De to fenomener er i ferd med å utvikle seg til en eksplosiv blanding i land etter land – hvor integrasjonen lar vente på seg. En politisk oppvåkning til realitetene synes å være langt unna, tross alle tegn på at kursen gjennom årtier har vært grunnleggende feil.

Bak den politiske anemi ligger en grunnleggende misoppfatning. I troen på det verdifulle ved integrasjon har politikerne kommet i skade for å appellere spesielt til innvandrervelgernes trosmessige identitet. Penger og politisk makt kommer de nye landsmenn til gode gjennom etnisk og religiøst basert forfordeling fra statens side. Dette er trekk som går igjen i Europa.

Hva fører det til? En naturlig reaksjon i muslimske minoritetssamfunn som lever parallelt med landets opprinnelige befolkning er å rendyrke sin egenart. Politiske strømninger siden 1980-årene har i Norge og andre land i Europa gjort det «lønnsomt» å fremheve egen kultur, egne særpreg – og egne religiøse symboler. Disse særpreg legges i vektskålen også ved valg, og dette kommer de hegemoniske partier til gode – de som har ledet innvandringspolitikken.

I Europa er tendensene stadig tydeligere – i alle land med innvandring. Basert dels på historiske hendelser i muslimske land og dels på grunn av en åpenbart naiv sosial imøtekommenhet lokalt, så øker muslimenes rendyrking av egen religion, både på sunni- og shia-siden. Dette er spesielt iøynefallende fra slutten av 1980-årene, ironisk nok ettersom vi nå har tredje og fjerde generasjons innvandrere i Europa. Integreringen er langt mindre synlig enn trangen til å rendyrke islam.

I mars/april-utgaven av Foreign Affairs (Vol 94, Nr. 2) skriver spaltisten Kenan Malik fra The International New York Times at første generasjons innvandrere både i Tyskland, Storbritannia og Frankrike ikke tenkte på seg selv som medlemmer av et muslimsk samfunn.

Frem til siste halvdel av 1980-årene var det få muslimske innvandrere til Europa som selv mente at de tilhørte denne type avgrensede samfunn. Dette skyldtes ikke at de var «så få». I de nevnte landene var det allerede store, vel etablerte sørasiatiske, nordafrikanske og tyrkiske innvandrersamfunn i 1980-årene.

Malik hevder at første generasjons nordafrikanske innvandrere til Frankrike stort sett var sekulære (i sin livs- og samfunnsoppfatning). Det samme var første generasjons tyrkiske innvandrere til Tyskland. Ja, selv asiatene som strømmet inn i Storbritannia i årene etter at kronkolonien India ble selvstendig i 1947, unnlot å flagge sin religiøse tro ved enhver anledning. Tvert imot, i stedet for å se på seg selv som muslimer i første rekke, valgte de å omtale sin identitet som bengalsk, punjabi eller andre regionale tilhørigheter.

– «Although pious, they wore their faith lightly», skriver journalisten Malik. Mange menn drakk alkohol. Få kvinner bar hijab – for ikke å snakke om burqa eller en niqab. De fleste gikk i moskeen bare nå og da.

Annen generasjon briter med muslimsk bakgrunn videreførte samme trend, slik også de oppvoksende med hindu- eller sikh-foreldre gjorde. Religiøse organisasjoner var knapt synlige i minoritetssamfunnene. Stort sett var det sekulære eller politiske organisasjoner som tiltrakk seg innvandrernes annengenerasjon.

Dessuten – og det er viktig – går den politiske tilhørighet på tvers av raser, men slett ikke på tvers av religioner. En hvit kristen har sannsynligvis mer til felles med en svart kristen enn med en hvit ateist! Og en hvit sosialist vil sannsynligvis tenke mer som en sosialist fra Bangladesh enn han ville tenke som en hvit konservativ! Og så videre.

Muslimske tilhørigheter følger samme mønster. Og der finner vi den grunnleggende svakheten i multikulturalismen.

I Norge øker symbolbruken blant tredje generasjons muslimske innvandrere. Unge og eldre kvinner bærer sine klessymboler med en nesten demonstrativ stolthet – i et sekulært Norge. Fremveksten av læresteder og moskeer har siden 1980-årene vært stormende sterk i byer av noen størrelse. Og kravene innenfor politiske miljøer mer påtrengende. Muslimer krever sine kulturelle rettigheter innfridd på stadig flere arenaer, og får det! Ofte på bekostning av tradisjoner og rettigheter som norsk skole, kirke og samfunnsliv for øvrig har krav på.

Islam rendyrkes i hele Europa, i nøyaktig samme tidsperiode som hele verdens sosiale bevissthet rystes av bestialitet, utøvet i Allahs navn

En av de fremvoksende «samfunnsstøttene» i innvandrermiljøene i Norge den 11. september 2001, en forretningsmann i Oslo, feiret jublende den rykende ferske terrorseieren denne ettermiddagen, sammen med sine trosfeller og familien. Hans blomstrende forretning fikk leve sitt eget liv denne dagen, da nyhetene fra New York City knapt hadde nådd norske TV-skjermer! Dette vet jeg alt om, idet jeg hadde nær kontakt med forretningen hans.

Stilt overfor en totalitær tendens av kjent omfang i 2015, er det trolig et tidsspørsmål før sivilisasjonene tørner sammen på en mer verdensomspennende måte. Samuel P. Huntington skrev som avslutning på sin bok «The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order» følgende: I den æra vi går inn i er sammenstøt mellom sivilisasjoner den største trussel mot verdensfreden. En internasjonal orden basert på sivilisasjoner er vårt sikreste vern mot verdenskrig».