Gammel palestinavenn på besøk i Israel

Som ung tidlig på 70-tallet var jeg venstreradikal, som så mange andre. Derfor måtte det en livskrise til, før jeg som 62-åring reiste til Israel.

Med min norske skepsis til Israel, valgte jeg først å kontakte en av tjenerne i restauranten ved Dødehavet. Han het Yasim. Jeg spurte om han var muslim. Jo, han var muslim og kom fra Sudan, der han var forfulgt. Men Israel tok i mot ham. Han snakket godt engelsk og ønsket å studere i Norge.

På Dødehavet kunne man nesten gå på vannet. Heldigvis hadde hotellet en SPA-avdeling med badstuer og varme bassenger.

Jeg bodde fire år i USA. Å komme til Israel var som å komme til det beste i USA. Et moderne vestlig land. Rent og pent. Og svært internasjonalt. Det var sol fra blå himmel og 30 grader varmt. Maten var delikat. Jødenes renhetskultur hadde vask, såpe og papir i alle restauranter.

Vi var 28 personer. Svensk guide som har bodd i Israel lenge. Han og jeg har samme ateistiske livssyn. Han var humanist. Dermed ble reisen en stor kulturell opplevelse. Han åpnet porter, der vi ellers ikke ville kommet inn.

Som ung tidlig på 70-tallet var jeg venstreradikal, som så mange andre. Derfor måtte det en livskrise til, før jeg som 62-åring reiste til Israel. Som Mao skrev: «Man har ikke rett til å uttale seg før man har undersøkt saken grundig». Nå gir ikke 14 dager en grundig undersøkelse; men på 70-tallet var jeg to uker i Albania og ble styrket i overbevisningen om at det var mulig å bygge proletariatets diktatur på en god måte. Så feil kan man ta! Noen år senere var det skyting i den «monolittiske enheten» i Enver Hoxhas parti.

For en ateist å reise til Israel, må man svelge noen kameler. De fleste i gruppen kom fra Filadelfia-menigheten i Kristiansand. Jeg pleier å ta ordet og si hva jeg mener, i den gode samtalen kan vi alle lære av hverandre. Og sjelden har jeg møtt slikt vennskap. Vi ble en stor familie. Man må ta skikkene slik de er, der man kommer. Og aldri har jeg deltatt i vakrere korsang enn da vi sang «Navnet Jesus» i en av kirkene på Oljeberget. Akustikken gikk The Mormon Tabernacle i Salt Lake City en høy gang.

Israel er ikke bare som USA. Israel er et internasjonalt land. Grupper av pilegrimer fra hele verden besøker stedene fra bibelhistorien.

På Saligprisningens fjell, der Jesus holdt Bergprekenen og mettet 5000 i et naturlig sydvendt amfiteater med utsikt over Genesaretsjøen, opplevde jeg ett av mine høydepunkter. Jeg var for ung til å delta på Woodstock-festivalen i 1968. Men her var en reprise som overgikk den opprinnelige rockefestivalen. Aldri har jeg møtt så mange smilende, fargerike mennesker som ønsket meg «Peace and love». Og sangen fra kirkene svingte og gikk Jimi Hendrix og Joe Cocker en høy gang når det ikke var helt stille og bare fuglene sang mens blomster i alle farger prydet stien ned til Kapernaum, der Jesus begynte å samle sine disipler.

Jeg gledet meg til å oppleve Jerusalem. Vi kjørte opp fra Dødehavet, siste delen i en tunnel. Ved utgangen ljomet tonene fra «Den Hellige Stad», «Jerusalem! Jerusalem!...», og der, foran oss lå byen hellig for de tre monoteistiske verdensreligioner med gullkuppelen på monumentet der Muhammed, fred være med ham, steg opp til himmelen, midt på Tempelplassen. Dette var bedre enn første gang jeg opplevde Manhattan skyline i solnedgang på vei inn fra Kennedy-flyplassen.

Vi besøkte Jerusalems største synagoge. Og rundt kuppelen på taket var utsikten overveldende. Det jødiske kvarteret skilte seg ut på en positiv måte. Plassen foran Klagemuren var åpnet for alle som ønsket uansett religion eller livssyn. Vi måtte ha noe på hodet for å vise respekt. Klagemuren er nederste del av det opprinnelige Tempelet. Det var sterkt å stå der sammen og ønske hverandre «Shalom!».

Før reisen til Israel, var jeg i Berlin. Der brukte jeg en dag i Marlier-villaen ved Wannsee, der Adolf Eichmann og 12 andre stornazister holdt konferanse 20. januar 1942 og vedtok «der Endløsung der Judenfrage» bygging av gasskamre, med mål å drepe alle jøder. Det er nå et museum. Jeg gikk der og gråt i seks timer.

Turen til Israel omfattet turer i ørkenen, blant annet opp til Massada, kong Herodes’ festning og sommer-residens. Opprøret mot romerne år 66 ble avsluttet på Massada i år 73, da 930 jøder valgte å begå kollektivt selvmord fremfor å bli korsfestet.

En tur til Golan nordøst for Genesaretsjøen viste hvordan IS sprengte bomber og skjøt bare 8 kilometer nede på den andre siden.

Hvorfor er kontrastene så store? Hvorfor er noen få islamister så rasende? Er Allah like barbarisk, grusom og uforutsigbar som Jahve var i Det gamle testamentet? Har ikke menneskene lært noe på 3000 år?

Mens vi var i Israel ble to jøder knivstukket. Den ene var en kvinne i 20-årene. En bil i full fart kjørte inn i en folkemengde. Så stormet sjåføren ut og knivstakk kvinnen som hadde falt og ikke klart å komme seg vekk. Alle jøder skal dø! De vil se blod! Få dager senere kledde to terrorister seg som ortodokse jøder, gikk inn i en synagoge og drepte fire personer. Det er helt grusomt. Det er forferdelig! Tenk om vi under en gudstjeneste i Norge, når vi tar hverandre i hendene og ønsker «Guds fred», skulle oppleve at to personer trakk lange kniver og begynne å drepe folk? Kan vi forestille oss det?

Under slike forhold forstår man at barnehagebarn på tur følges av væpnede sikkerhetsvakter, og at Israel har bygget et sterkt og moderne forsvar. Men dessverre følger noen israelske ledere det gammeltestamentlige budet «øye for øye, tann for tann». De river husene til terroristene, og i sommer drepte de utallige uskyldige, kvinner og barn, under krigen mot folket i Gaza. Mange steder i verden er blodhevn fortsatt regelen.

Da er det bedre når Israel bygger jernbane fra Jordans grense til Haifa, slik at jordanerne billig kan frakte varene sine til en havn ved Middelhavet og slippe kostnadene ved Suez-kanalen. Bare fred og samarbeid kan løse problemene i Midtøsten!

Gazakrigen var grusom. Mads Gilbert er en av Norges beste anestesileger, og han har gjort en fantastisk jobb for et folk som lider. Det skulle vært flere som ham. Men hvorfor bygger ikke palestinerne i Gaza hoteller langs de vakre stredene sine og inviterer turister i stedet for å skyte raketter inn i Israel og heie på dem som dreper fredelige mennesker? Gaza ville fort gi Tel Aviv konkurranse som feriested.

På arabisk heter Palestina Filistin, filistrenes land. Men filistrene var en folkegruppe som kom fra Lilleasia og slo seg ned i Gazaområdet. Filistrene er nå borte for lenge siden. Og araberne er ikke filistere. Når araberne har tatt navnet Filistin, er det et frekt og uforskammet ran. Araberne er arabere, akkurat som araberne i Jordan. De er velkomne til å bo i Israel hvis de oppfører seg pent. Ellers får de komme seg vekk!

Vi besøkte Kibbutzen til guiden vår, opprettet i 1923, av venstreorienterte jøder fra Østeuropa, inspirert av den Store Russiske Oktoberrevolusjonen, Lenin og Stalin. De ønsket å bygge et kommunistisk samfunn. De kjøpte jord av rike arabere, men beduinene i nærheten likte ikke det.

Så dyrket de ørkenen og sikret seg mot angrep. I dag tilbyr Kibbutzen arbeidsplasser. Og det utroligste er at disse jødene klarte det Stalin ikke maktet i Sovjet, å bygge et demokratisk kommunistisk samfunn der hundre blomster blomstrer. Området er en selvforsynt park, hus til hver familie, felles spisesal, helsevesen, skoler, barnehager, kulturinstitusjoner, gamlehjem, alt man måtte ønske for et godt liv.

Turen ble avsluttet i Eilat. I Negevørkenen så vi Farao Ramses IIIs kobbergruver og stedet der kong Salomo møtte dronningen av Saba. Siste dag, tur til Petra i Jordan – et av verdens mange underverker.

For en fantastisk opplevelse!

Men vennskapet med Filistin står ikke lenger høyt i kurs. De har åpenbart lurt meg hele livet.