Kristenhet mot kristendom

Jesus og apost­le­ne an­grep van­tro og hyk­le­ri og mam­mon - i kjær­lig­het, uan­sett mot­bør.

I tåken av als­kens se­ku­læ­re og re­li­giø­se opp­fat­nin­ger er det lett å komme på av­vei­er, miste for­ank­ring, i ti­dens vel­di­ge brott og bren­ning. Se­ku­la­ri­se­ring har med­ført ra­di­ka­li­se­ring innen unge mus­lims­ke euro­pe­is­ke grup­per med høy ut­dan­nel­se (pro­fes­sor i re­li­gions­his­to­rie, Phil­lip Jen­kins (PJ), «God's Con­ti­nent», 2007).

Men kjerne­ut­ford­rin­gen er for­nek­tel­se av Jesus, Her­ren, innad i «kris­ten­he­ten» der kris­ten­dom hånes, dia­lo­gi­se­res, neg­li­sje­res, om­de­fi­ne­res. Re­fe­ran­se til Euro­pas krist­ne kul­tur­arv ble nek­tet inn­tatt i EUs kon­sti­tu­sjon. Som andre li­be­ra­le kir­ker (Phi­lip Jen­kins, The Next Chris­ten­dom, 2011), av­fol­kes folke­kir­ken (kun 7 pro­sent gikk i kir­ken må­ned­lig eller of­te­re i 2008).

De fles­te som en gang ble kris­ten­døpt, kan være fra­fal­ne: kun 34 pro­sent av fol­ket trod­de i 2008 at en him­mel fin­nes (sml. Lukas 18, 8; Ef 6; 12). Ma­te­ria­lis­me, ate­is­me, jule­stem­ning uten evan­ge­li­um, la dolce vita, ny­ån­de­lig­het og frem­med re­li­gion inn­tar hjer­te­ne; en tren­ger ikke være en Søren Kier­ke­gaard for å innse det!

Men ikke én av bispea­spi­ran­te­ne nev­ner at en le­ven­de folke­kir­ke be­tin­ger at fol­ket lar seg om­ven­de (VL, 25.-26. nov.). Uten klare sig­na­ler (Joel 2, 16.17; Mat 4, 17), uten kurs­end­ring kan den evan­ge­lisk-lu­thers­ke skuta møte veg­gen som uopp­merk­som­me Ti­ta­nic, stran­de som lett­sin­di­ge Costa Concor­dia.

Teo­lo­ger bør lære seg og folk for­skjel­len mel­lom ny­ån­de­lig­het og kris­ten tro (sml. VL, 21. nov.). Ty­de­lig­gjø­ring av tros- og livs­syns­for­skjel­ler i al­min­ne­lig­het, er på­kre­vet. Espen Lynne Amund­sen og Shazia Mushtaq i Sam­ar­beids­rå­det for tros- og livs­syns­sam­funn kre­ver imid­ler­tid at «ingen skal om­ven­des eller ut­set­tes for mi­sjo­ne­ring» (Dagen, 2011).

Hvis dia­log mel­lom krist­ne pro­fe­sjo­ner og andre re­li­gio­ner be­tin­ger vil­lig­het til gjen­si­dig ikke-mi­sjo­ne­ring i det of­fent­li­ge rom, så ofres Jesu mi­sjons­be­fa­ling på Sam­ar­bei­dets og Re­la­sjo­ne­nes alter. - Én in­stans som er tro mot egen prag­ma­tis­ke mi­sjon, er sta­ten.

Nors­ke bis­ko­per har inn­til nylig vært se­lek­tivt ut­nevnt av sta­ten. De løn­nes og kles av sta­ten. Og bis­ko­per flest fin­ner i etter­tid ut at Skrif­ten og kir­kens vel stem­mer med sta­tens hold­nin­ger til «så mangt» - som Skrif­ten fra­rå­der. Men Her­ren Jesus sa at ingen kan tjene to her­rer!

Im­port av «frem­med ild» i kir­ken, ek­sem­pel­vis uapo­sto­lisk kir­ke­lig viel­se av sam­kjøn­ne­de, som nå er øns­ket av et stort bispe­fler­tall ( 8 av 12; 66,7 pro­sent), frem­står som kne­fall for opi­nio­nen. Så­le­des, i 1991 mente bare 27 pro­sent av fol­ket at det ikke var galt i det hele tatt med sek­su­elt for­hold mel­lom to av samme kjønn, men i 2008 var an­de­len al­le­re­de ste­get til 66 pro­sent.

For­bønns­li­tur­gi med eller uten vel­sig­nel­se for bor­ger­lig gifte sam­kjøn­ne­de par, som neppe vil ap­pel­le­re til inn­gå­el­se av sø­li­bat, vil gi inn­trykk av at slike for­hold er Her­ren vel­be­ha­ge­lig (Kol 2,8).

Jesus og apost­le­ne an­grep van­tro og hyk­le­ri og mam­mon - i kjær­lig­het, uan­sett mot­bør; for å frel­se hin en­kel­te! Kir­kens le­de­re bør skik­ke eget hus!