Kristen tro og økokrisa

Det er en stor undring og sorg for meg at den kristne troen sjelden settes i sammenheng med økokrisa, dens drivere og dens ofre.

Jeg forstår at det er et vanskelig tema. At tekstene ikke umiddelbart snakker om klima og miljø. At liturgi og salmer kunne vært «grønnere». At en prest skal være prest for hele menigheten, også for klimaskeptikerne. At økoteologisk kompetanse og økologisk bevissthet og engasjement kan mangle hos både taler, stab og menigheten forøvrig. At økokrisa virker overveldende.

De siste tre årene har jeg lyttet jevnt og trutt på andakter og gudstjenester på radio. Selv der det enkelt kunne flettes inn, for eksempel som en beskrivelse av en bekymring eller angst de aller fleste av oss deler, nevnes nesten aldri den økologiske og økonomiske virkeligheten vi alle lever i.

Det er neppe bare Vår Herre som reagerer på vår dans rundt gullkalven: På våre feriereiser, mat- og klesvaner. På ødeleggende klimagassutslipp. På vårt forbruk av tre kloder når vi bare har én. På mennesker og dyr som ofres når havet nå stiger og kloden stadig oftere «brenner». Er det, eller er det ikke, i tråd med Jesu lære og liv at hans kirke preker og praktiserer ut fra virkeligheten slik den er?

Troens folk er altfor ofte tause og tafatte om Guds hardt truede skaperverk. Denne tausheten fører til økt virkelighetsfornekting, sorg, angst, apati og aggresjon.

Til tap av forkynnelsens troverdighet. Til likegyldighet overfor det «teologiske faktum» at klimakrisen nettopp handler om vår tro på Gud og vårt liv i Guds verden. Til tap av inspirasjon og mot. Til økende «himmel-og-jord-skal-brenne»-teologi som oppmuntrer til mer bil, biff, fly og forbruk for å øke klimakrisa, slik at Jesus kommer raskere tilbake (!). Til flere ofre i kjølvannet av vår grådighet tilsvarende tre planeter. Til trenering av det grønne skiftet. Til utsettelse av det gode liv for født og ufødt.

I «Guds skaperverk – vårt hjem» sier biskopene: «Vi trenger inspirasjon og mot for å møte klimautfordringene. Bispemøtet tror gudstjenesten gir oss nettopp det. Når vi i dette dokumentet har valgt å reflektere over vår tids store utfordring og krise i lys av gudstjenestens ulike ledd, ser vi tydelig at klimakrisen handler om vår tro på Gud og vårt liv i Guds verden.» (februar 2021)

«Klimakrisen er akutt» står det i Plan for diakoni i Den norske kirke. «Teologer krever rask og omfattende klimainnsats» hevder teologer i opprop.net/teologenesklimaaksjon. Ved å skrive under forplikter de seg til «å la ansvaret for livet og vårt felles livsgrunnlag prege våre valg, vår faglighet og vårt samfunnsengasjement».

Og dessuten «støtte politiske tiltak som er nødvendig for en rask omstilling, og bidra til å mobilisere ressurser i kristen tro og praksis i et felles engasjement for klodens framtid». Og, det nye utspillet fra biskopene, Guds skaperverk – vårt hjem, lener seg på en rekke liknende uttalelser fra både Bispemøter og Kirkemøter de siste 50 år.

Det er mange i kirken som oppriktig ønsker å male gudstjenesten grønnere. Som ønsker en større bevissthet om sammenhengen mellom vår tro på Gud og vårt liv i Guds verden. Tenke det, mene det, ønske det… Men gjøre det?

Jeg sier ikke at det er lett. Men fordi det er rett, må kirken preke og praktisere økoengasjement, nå! Det undrer meg at det er så vanskelig! Min undring er så stor at den gir meg store anfektelser.

Jeg følger fortsatt med på radiogudstjenestene. Nesten ikke et pip. Nei, jeg er ikke sint. Bare veldig, veldig skuffet.