KrF har latt seg begeistre av kjernekraft – det er ikke uten grunn

Den krever tusendeler av arealet og hundredeler av materialet til fornybare alternativ. Den behøver ikke plassering i naturområder og den leverer strøm uavhengig av været. Dette til og med uten utslipp av klimagasser. Den bærer på bagasje fra fortiden, men er tross dette den tryggeste energikilden historisk.

Dagens kjernekraft er med andre ord alt det man med rimelighet kan be om av en energikilde. Det er dessverre få av våre politikere som har fått dette med seg. Med enkelte unntak. KrFs Truls Olufsen-Mehus er et slikt unntak.

I Dagen, NRK, Aftenposten og flere andre medier fremmer Mehus et forslag om kjernekraft i Finnmark og Hammerfest. Et fornuftig forslag for den som måtte ønske velstand i nord, innenfor bærekraftige rammer. Frode Pleym, leder av Greenpeace, lar seg derimot ikke begeistre. Han peker på avfallet som det største problemet.

Heldigvis trenger ikke Pleym å være urolig for dette heller. For dersom en norsk husstands elektrisitet utelukkende skulle hatt et moderne kjernekraftverk som opphav gjennom et helt år, ville det høyaktive avfallet fra denne produksjonen tilsvare omtrent vekten av to A4-ark (!). Og i Norge bruker vi mye strøm.

Etter noen hundre år er også dette avfallet langt mindre farlig, omtrent like farlig som bly. Men det er likevel ingen som planlegger å begrave bly under en kilometer med fjell, som ser ut til å bli det nukleære avfallets hvilested.

Avfall fra dagens kjernekraft er altså ikke noe som må bevoktes i mange generasjoner som Pleym frykter. Det er noe som håndteres. Tilsvarende kan dessverre ikke sies om mange andre industrier.

Den er også den tryggeste energiformen, også inkludert de største ulykkene i dens historie. Dette er ikke fordi mennesker dør i hopetall av vind- og solkraft, men at forestillingen om at så mange liv har gått tapt som følger av kjernekraft rett og slett er feil.

Det er også en vesentlig sammenheng mellom tilgang på energi i et land og landets trygghet og velstand, som vi i Norge kjenner godt til.

Kjernekraft bringer med seg mange høytlønnede arbeidsplasser og styrking av vår høyteknologiske industri. Kompetansen til våre landsmenn i petroleumsindustrien, har også stor overføringsverdi til nukleær industri- det er ikke kun kjernefysikere som jobber med kjernekraft.

Om vår oljevirksomhet en dag fases ut og vi samtidig har satset riktig, vil det altså kunne finnes et sted for disse flere titalls tusen menneskene. I stedet for at disse skal hogge skog og installere solceller, kan de utføre arbeid som de i stor grad allerede kan.

Arbeidsplassene som nukleær virksomhet fører med seg, er også av typen som vedvarer. Dersom en ingeniør i starten av sin karriere deltar i prosjekteringen av et kjernekraftverk, vil han eller hun samtidig kunne utforme arbeidsplassen til sitt oldebarn. Dagens versjoner av disse energikatedralene forventes nemlig en levetid på hele 80 år.

Kjernekraften er likevel ingen mirakelteknologi som kan lose oss gjennom vårt bidrag til klimabevaring alene. Den krever også betydelige investeringer, forpliktelser og ambisjoner, og må gjerne suppleres med fornybart og energisparing.

Men å satse på det som må være supplementene, uten å ta det mest potente virkemiddelet i bruk, er uansvarlig. Risikoen for klima og naturmangfold er i vår tid altfor stor for en slik politikk.

Av samfunnets ledere forventer vi at beslutninger tas ved avveining av fordeler og ulemper, og ved et fornuftig sett med kriterier. Vi forventer at en som kommer fra fattige kår får de samme mulighetene som en fra en rik familie.

Valg av energiteknologier må tas med samme pragmatiske tilnærming. Vi må ta valg på bakgrunn av de kvaliteter teknologien faktisk har – ikke på bakgrunn av fordommer om den. KrFs Olufsen-Mehus har demonstrert en evne til å ta slike valg.

Om vi skal oppnå FNs bærekraftsmål, og operere i tråd med vårt forvaltningsansvar overfor skaperverket, kan vi bare håpe at andre velger å følge hans eksempel.