USIKKERHET: I Somalia har al Shabaab sagt at viruset blir spredt av «korsfarere (kristne) som har invadert landet og de vantro landene som støtter dem». Dette bidrar til å spre frykt og usikkerhet i den kristne delen av befolkningen. Bildet er fra hovedstaden Mogadishu.

Korona og de forfulgte

Batyr og familien er de eneste kristne i landsbyen. Portforbudet gjør at han ikke kan dra til jobben. De har ikke penger til mat. Når lokalmyndighetene deler ut grønnsaker til de trengende, får hans familie ingenting. De er kristne. 

Covid-19 rammer de fattige og sårbare ekstra hardt. Kristne rammes spesielt – og på litt uventede måter. Våre partnere og samarbeidskirker verden over rapporterer om store utfordringer.

De økonomiske virkningene, som er følbare for oss, er en katastrofe for andre. Bare i Sørøst-Asia kan nedgangen, ifølge Verdensbanken, skyve 11 millioner nye under fattigdomsgrensen. Tilsvarende gjelder for andre fattige deler av verden.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Som India. Store deler av befolkningen er dagarbeidere eller driver egne små virksomheter - som trehjulingsdrosje, gatekjøkken eller salg av egendyrkede produkter. Når inntekten brått forsvinner, sliter mange med å skaffe nok mat. De fleste kristne i India er daliter – kasteløse, eller fra de nedre kastene, og de er spesielt utsatt.

I Usbekistan er alle grenser og veier mellom byer og landsbyer stengt, og kun dagligvareforretninger og apotek er åpne. Stengningen av veier gjør det vanskelig å nå ut med hjelp til kristne fra muslimsk bakgrunn, som er en utsatt gruppe fordi de er utstøtt av sine egne familier.

Mange pastorer lever fra hånd til munn og lønnes rett fra søndagskollekten. Når det ikke er gudstjenester, og medlemmene sliter økonomisk, fører det til at pastorene med sine familier ikke har mat, i neste omgang går det utover deres evne til å tjene menigheten.

Der hvor myndighetene gir direkte hjelp til innbyggerne, er det ingen selvfølge at kristne og andre minoriteter, som gjerne ses på som annenrangs borgere, tilgodeses. I Kaduna i Nigeria, en delvis sharia-styrt stat med mange kristne, får de kristne kun 1/6 av de matrasjonene muslimske familier får.

Matvarehjelp er blitt viktig overfor mange kirker. Men å reise rundt med mat og penger, som mange av våre partnere gjør, betyr også at man utsetter seg for ekstra smitterisiko. På grunn av overvåkning må også hjelpen mange steder skje i største hemmelighet.

En gruppe som i særlig grad trenger forbønn og hjelp, er kristne fra muslimsk bakgrunn. Disse er ofte utstøtt av sine egne familier og kan ikke regne med hjelp derfra. I en situasjon hvor menighetene ikke kan bistå, av mangel på ressurser eller på grunn av reiserestriksjoner, kan nøden tvinge disse til å vende tilbake til sin egen familie – og islam. Dette er en gruppe det er viktig å be for.

I Norge går debatten høyt om personvernet på den nye smitteappen er god nok. I andre deler av verden, som har et helt annet forhold til personvern, ser vi at myndigheter bruker epidemiovervåkning som påskudd for å skjerpe overvåkningen av de kristne. Vi har også sett at anklagen «brudd på karantenereglene» har vært brukt som argument for å arrestere kristne ledere.

Konspirasjonsteorier har gode dager når det er utrygge tider. Mange steder i Afrika blir kristne beskyldt for å spre virus, deriblant i Somalia, Uganda og Burkina Faso. I Somalia har al Shabaab sagt at viruset blir spredt av «korsfarere (kristne) som har invadert landet og de vantro landene som støtter dem». Dette bidrar til å spre frykt og usikkerhet i den kristne delen av befolkningen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er ikke slik at forfølgelsen stopper om samfunnet stenger ned. Fra India ble en kirke ble angrepet for to uker siden, og angriperne forlangte at hele menigheten skulle vende tilbake til hinduismen. Fra Afrika sør for Sahara meldes det om terror mot kristne både i Nigeria, Sør-Sudan og Mali. Fra slutten av mars og til idag er over 30 drept av islamistiske grupper i Nigeria.

Noen steder ligger helsesystem og infrastruktur brakk på grunn av krig, vanstyre og korrupsjon. I særlig grad gjelder dette Syria. Etter ni år med krig er helsesystemet ødelagt, folkehelsa sviktende og hygienen dårlig. Myndighetene er fullstendig uten mulighet til å håndtere en kraftig epidemi, og de kristne i landet ber om vår forbønn.

I Sahel-området sør for Sahara har flere år med terror gjort at et sted mellom en og fire millioner er internflyktninger. Mange av disse er kristne. En del av flyktningene lever i flyktningeleire, hvor smitte lett kan spres.

Iran har større vanskeligheter med å takle covid-19 enn kanskje noe annet land. De offisielle tallene som refereres i vestlige medier ligger på rundt 5.000 døde, men pålitelige kilder melder om 35.000, og det er helt åpenbart at myndighetene ikke har taklet smitten godt nok. For å hindre at smitten sprer seg i fengslene, har Iran løslatt 100.000 fanger, deriblant flere profilerte kristne.

For Iran kommer dette på toppen av gateprotester i november 2019, hvor 1500 ble drept, nedskytingen av passasjerflyet med mange iranere ombord samt flom og gresshoppesvermer. Regimet i Iran har mistet støtte i befolkningen, og det er viktig å be – for landet og for kirken i Iran.

For kirkene gir korona-epidemien nye muligheter. Selv om korona gjør livet til forfulgte kristne mer komplisert, får vi også gledelige rapporter som forteller at menighetene har vært forberedt. Mange kirker i Midtøsten har planlagt for en virkelighet hvor det ikke er lov å samles fysisk. Vi har kontakt med menigheter som bruker sosiale medier i langt større grad enn før. Og der hvor det er lov å overføre gudstjenester, erfarer kirker det samme som vi har opplevd her hjemme - at online overføringer når lengre ut enn tradisjonelle gudstjenester.

En kristen palestiner forteller oss at «kristne sosiale medier skaper nå større engasjement enn noen gang før». Også fra Kina hører vi at kreativiteten er stor og oppslutningen god, selv om faren for overvåkning fra myndighetene er til stede. Og i Sentral-Asia hører vi om menigheter som deler ut mat og egenproduserte masker til naboer og får anledning til å dele evangeliet.

Her har også myndighetene noen steder tillatt at kristne samles i hjemmene – noe som har vært forbudt før – for å unngå store ansamlinger på ordinære gudstjenester.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

For den som ber, finnes det nok å be om. Be for utsatte grupper, for menighetsledere og for kirkene. Men først og fremst – be om at det som er en ekstremt vanskelig situasjon kan bli vendt til det gode for evangeliet og Guds Rike.