Kontantstøtten må ikke skrotes

Tenk om politikere, fra ytterste venstre til ytterste høyre sammen kunne løftet fram de minste barnas behov? Da ville man kanskje ikke trengt å beholde kontantstøtten.

Takk til Tarjei Giljefor å rette søkelyset på KrFs viktige saker, som kan gå tapt ved neste stortingsvalg. Ikke minst er kontantstøtten truet, etter at et flertall i Høyre har vendt tommelen ned for denne viktige støtten.

Dette kan bety kroken på døra for denne mangeårige ordningen, som har gjort det mulig for mange foreldre til ettåringer å utsette barnehagestart for barnet sitt i noen måneder, eller i ett år, til barna er mer klare for den type tilbud som barnehage er.

På tross av forskning fra inn- og utland, som kan påvise hvor uheldig denne type dagomsorg er for de aller minste, så fortsetter man ensidig å argumentere mot kontantstøtten.

Det uheldige ved tidlig start i dagens barnehager skyldes både det skadelige stresset barnet blir påført når det for tidlig, og for lenge blir fjernet fra sine foretrukne tilknytningsperson(-er), og den middelmådige barnehagekvaliteten for de minste.

Et velbrukt argument er at den holder mor borte fra arbeidslivet i årevis. Noe enhver som gjør et ærlig dypdykk i forskning og realitetene, må innse at ikke stemmer.

Så finnes det selvsagt noen veldig få mangebarnsmødre, de familiene som velger litt utenfor normen som ønsker seg mange barn og der mor eller far velger å jobbe redusert over en lengre periode.

Skal ikke disse familiene lenger få lov til å gjøre slike valg? Bør vi ikke heller heie på, og legge til rette for mangebarnsfamiliene i landet vårt? Jeg tror vi trenger disse familiene sårt.

Så kan heller den 20 prosenten kvinner som først og fremst ønsker å satse på karriere (dansk undersøkelse), om det så er i yrkeslivet eller i politikken, få lov til å følge sin egen vei, enten det innebærer barnløshet eller ett til to barn. Men at denne gruppen skal diktere hvilke valg alle andre skal ta, synes jeg rett og slett høres urimelig ut.

Innvandrerargumentet har også for en stor del falt bort, etter at man fikk kriteriet med fem års medlemskap i den norske folketrygden - for både far og mor, for i det hele tatt å kunne søke om kontantstøtte.

Et underlig kriterium, forresten. For barn av innvandrerforeldre er skrudd sammen på akkurat samme måte som norske barn.

Med samme behov for en trygg tilknytning til sine nære omsorgspersoner, samme type hjerneutvikling, og de tar akkurat like mye skade av det skadelige stresset ved tidlig barnehagestart som norske små ettåringer.

Likevel velger det store flertallet av norske politikere først og fremst å fokusere på likestilling og arbeidslinja for foreldrene i denne første, sårbare tiden til de aller minste.

Både den tredelte foreldrepermisjonen og fjerning av kontantstøtten er virkemidler som først og fremst vil føre til at mange nøyer seg med å få ett barn. Mens en del andre kanskje dropper helt drømmen om barn.

Smerten det er for en mor å måtte forlate sitt syv måneder gamle barn, som kanskje fullammes, og ikke helt har lært å ta til seg annen type ernæring ennå, er det mange mødre som ikke ønsker å gå igjennom flere ganger.

Eller å forlate en gråtende ettåring, som blir passet av en barnehagevikar som har ti andre unger hun har ansvar for.

Et raskt scroll i dag tidlig gjennom kommentarene i FacebookgruppenPermisjonen Burde Foreldre Fordele Gruppen, bekrefter mine antagelser. Gruppen, som nå har passert 32.000 medlemmer, hovedsakelig småbarnsforeldre, viser i sine innlegg at engasjementet for de minste barna er svært høyt.

Derfor er det så trist at de minste barnas behov i så stor grad er blitt gjenstand for partipolitisk retorikk. Enda tristere er det dersom kontantstøtten blir radert ut. For skillelinjene når det gjelder de små barna, ser ikke lenger ut til å gå langs en høyre-venstre-akse.

For eksempel nevnte tidligere barne -og likestillingsminister Solveig Horne (Frp), at en av hennes største seire som minister, var å få til «likestilt foreldreskap».

Mens en betydelig gruppe i partiet Rødt, hovedsakelig bestående av psykologer og psykiatere (og trolig også andre fagpersoner med kjennskap til feltet) la fram et forslag til landsmøte for et par år siden, om at partiet skulle gå inn for å beholde kontantstøtten.

Skillet i dag ser derfor først og fremst ut til å gå mellom folk med og uten fagkunnskap om sped- og småbarns behov. (Det hjelper heller ikke på beslutningstagernes kunnskap om de minstes behov, at regjeringsoppnevnte utvalg som skal legge føringer for landets sped- og småbarnsomsorg, oftest består av økonomer og jurister, mens fagpersoner på både spedbarnsutvikling og kvinners helse blir utelatt. For eksempel Ellingsæter-utvalget.)

Den anerkjente psykologen og hjerneforskeren dr. Allan Schore har imidlertid oppsummert at barnets høyre hjernehalvdel først og fremst utvikler seg i det første året.

For en optimal utvikling av høyre hjernehalvdel, er tett, kjærlig og instinktiv kontakt og samhørighet med mor oghennes høyre hjernehalvdel - en forutsetning. («Right brain to right brain connection»)

På denne måten dannes blant annet grunnlaget for et harmonisk (lykkelig) liv, empati og for evnen til å være i stabile relasjoner. Litt senere i utviklingen er hovedfokus på utviklingen av venstre hjernehalvdel.

I denne fasen er forholdet til far uvurderlig. Ja, Schore sier det faktisk så sterkt, at far er like viktig for barnets venstre hjernehalvdel, som mor er det for den høyre hjernehalvdelen. På den måten har skaperen ordnet med en fantastisk «likestilling».

Barnet trenger begge foreldrene sine for å få fram sitt beste potensial. Men dette betyr ikke begge to like mye til enhver tid. Barnets utvikling går i faser.

Problemet oppstår når politikere uten fagkunnskap bestemmer at ting skal være annerledes, enn det naturen har lagt opp til - fordi andre hensyn, som likelønn og mekanisk likehet blir vektlagt i større grad.

Likevel undrer man seg over at Norge havnet helt nede på 11. plass når det gjelder barns psykiske velvære, i Unicefs Innocentiorapport nr 16 fra 2020 «Understanding What Shapes Child Well-being in Rich Countries».

Tenk om politikere, fra ytterste venstre til ytterste høyre sammen kunne løftet fram de minste barnas behov?

Da ville man kanskje ikke trengt å beholde kontantstøtten. I stedet ville man da trolig velge å gi småbarnsfamiliene en større og mer fleksibel foreldrepermisjon.

Gjerne i to- inntil tre år, slik at mor kunne fått en betydelig del av den første tiden, mens far fikk bruke tid med barnet sitt i den siste, viktige delen av permisjonstiden. De første, positive resultatene av en slik ordning, ville trolig i første rekke handle om flere barnefødsler.

Men etter noen år, ville vi nok se at vi vil krabbe oppover i Unicef-rapporter og lignende, som måler psykisk helse og velvære hos barna våre. Etter enda noen år, er jeg ganske så sikker på at et slikt tiltak ville kunne vise seg i en nedgang på statistikken over unge uføre.

Da kan vi virkelig begynne å snakke om en lønnsom investering. Det meste i livet handler nemlig om grunnlaget som legges i de første leveårene.

Om kjærlighet og tilhørighet. Trygg tilknytning. Å unngå for mye av det skadelige stresset, i disse grunnleggende årene.

Men kanskje det er langt fram til vi er der. Mens vi venter på at politikerne skal ta innover seg hvor mye som står på spill, i disse første årene av livet, har vi bare kontantstøtten. La oss derfor få beholde den.