Kolbergs kontakt med Kristen-Norge

Denne uken kom boken «Tillitsmannen» om Arbeiderparti-veteranen Martin Kolberg, ført i pennen av Hege Ulstein. Til vanlig kjenner vi henne som kommentator i Dagsavisen.

Martin Kolberg har vært en sentral person i Arbeiderpartiet i årevis, og har selv fått erfare både oppturer og nedturer. Boktittelen henleder tankene på landsfader Einar Gerhardsens bok med samme navn som ble utgitt allerede i 1931. Noen slik rolle har Martin Kolberg aldri fått, men tittelen forteller likevel noe om hvilken historisk kontekst Kolberg blir plassert i.

Med det bakteppet er det særlig interessant å lese om hans kontakt med Kristen-Norge. Historisk har dette forholdet vært preget av både spenning og nærhet.

Spenning på den måten at det i den sosialistiske tradisjonen ligger en dyp mistro til kirken som institusjon. Karl Marx blir tillagt det berømte sitatet om at religion er opium for folket. I en slik sammenheng blir religion forstått som et forsøk på å svekke bevisstheten om systemisk urettferdighet i samfunnet.

På den annen side har både den lutherske lavkirkeligheten og kanskje særlig Pinsebevegelsen vokst frem med utgangspunkt i arbeiderklassen. I tidligere tider var det derfor vanlig at pinsevenner stemte Arbeiderpartiet. Nå ser denne kontakten ut til å ha forsvunnet ganske fullstendig.

Det er talende når pinseveteranen Gunnar Jeppestøl i intervju med Dagen forteller om sine møter med nettopp Martin Kolberg tidlig på 2000-tallet. Det sier noe om Arbeiderpartiets tidligere partisekretær når han faktisk oppsøkte Jeppestøl, som i en periode ledet Pinsebevegelsens lederråd.

«Det var to bevegelser som ikke hadde hatt kontakt på veldig mange år, og det var nok et veldig stort gap mellom oss», beskriver Jeppestøl i dag.

I boken kan vi også lese om Kolbergs besøk hos det daværende Levende Ord i 2005, på det møtet hvor det nære forholdet mellom Fremskrittspartiet og de mest karismatiske delene av Kristen-Norge var på sitt kanskje nærmeste noensinne. Mens Carl I. Hagen snakket om islam, hadde Kolberg en annen tilnærming til kristenfolket.

Han var likevel oppriktig i sitt ønske om å finne felles grunn, og å betone de historiske og ideologiske fellestrekkene som finnes mellom kristenfolket og arbeiderbevegelsen.

Når Kolberg i boken sier at «de kristne verdiene nestekjærlighet, rettferdighet og solidaritet passet mye bedre sammen med venstresidens idealer enn med synspunktene til høyresiden – og da særlig Frp og ytre høyre», vil nok en god del kristne kunne kjenne seg igjen i dette.

Samtidig forklarer Gunnar Jeppestøl noen av grunnen for at Kolbergs offensiv i stor grad har blitt stående ubesvart. Jeppestøl peker på både abort, ekteskapsloven, kristendommens plass i skolen og holdningen til kristne friskoler.

Det ser ut for at mange, også på venstresiden i KrF, har hatt vanskelig for å ta innover seg hvor dypt overbevisningen i disse spørsmålene stikker hos mange aktive kristne. Det handler dypest sett om ærefrykten for Gud og hans ord, og om at man grunnleggende ønsker å være lydig mot Bibelens veiledning også når den fører en på kollisjonskurs med samtiden.

Likevel ser det ut for at til og med Hareide undervurderte overbevisningskraften hos dem i KrF som finner det umulig å inngå forpliktende med Arbeiderpartiet

Derfor er det også interessant å lese om den nære kontakten mellom tidligere KrF-leder Knut Arild Hareide og Martin Kolberg i forbindelse med veivalgsprosessen i KrF i 2018. For det er ingen tvil om at det finnes et politisk fellesskap mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti. Det er bare å se på hvor ofte de to partiene tradisjonelt stemmer sammen i Stortinget.

Likevel ser det ut for at til og med Hareide undervurderte overbevisningskraften hos dem i KrF som finner det umulig å inngå forpliktende med Arbeiderpartiet så lenge dette partiet oppleves å lede an blant dem som motarbeider flere av KrFs hjertesaker.

Dette står imidlertid ikke i veien for at Martin Kolberg fortjener ros for sitt oppriktige ønske om å bygge bro til Kristen-Norge. Midt i all den politiske uroen som har preget de interne forholdene i Arbeiderpartiet i lang tid fremstår Kolberg som et hederlig menneske. Det står det respekt av.