Knøttene i våre hjerter

I 70 år har de hatt sitt trofaste, stadig økende publikum. De har moret og underholdt, men de har også skapt refleksjon og ettertanke.

De har vært brukt som undervisningsmateriale i søndagsskolen, og de er blitt «big business».

Selv 20 år etter at den siste tegningen ble publisert har Knøttene beholdt sitt grep på oss.

Den første historien om Knøttene sto på trykk 2. oktober 1950. Etter hvert ble flere og flere aviser interessert i disse bråmodne forstadsungene, som gjenspeiler den «voksne» verden både med skarpsindighet og ironi.

Til slutt var det 2.600 aviser over hele verden som trykket de daglige gullkornene fra Baltus, Sofie, Espen og ikke minst hunden Sniff.

Ved siden av eieren Baltus var Sniff trolig den mest populære figuren i serien. Sniff, eller Snoopy, som hunden egentlig heter, fikk da også det siste ordet i serien: En takk på vegne av seriens opphavsmann Charles M. Schulz.

Bare noen dager senere døde Schulz, 77 år gammel. Da hadde han laget 17.897 striper i alt, og de var oversatt til 21 ulike språk.

Charles M. Schulz hadde teologisk utdannelse. Ifølge en myte som vel aldri er blitt skikkelig verken bekreftet eller dementert, begynte han å tegne serien om disse amerikanske forstads- eller småbybarna til bruk i søndagsskolen, der han underviste.

Og mange av så vel fire-ruters stripene som de litt mer omfattende søndagshistoriene, egner seg ypperlig både som utgangspunkt for en preken, eller som en preken i seg selv.

I boka «The Gospel according to Peanuts» (1965) skrev den amerikanske teologen Robert L. Short (1932-2009) at tegneserien er «en utrolig fantasifull form for kristen kommunikasjon».

Boka skal ha solgt i flere millioner eksemplarer, og har i sterk grad bidratt til å befeste seriens ry som kristen kommunikasjon. En norsk utgave, «Evangeliet etter Knøttene», kom ut på Ansgar Forlag i 1984.

Om seriens ry som kristen kommunikasjon er fortjent eller ikke, vil være avhengig av øynene som ser, og ikke minst: Hva slags referanseramme den har som leser.

Episoden der Baltus og Espen er ute i snøværet, godt påkledd begge to, og ser hunden Sniff sitte og skjelve av kulde, kan tjene som eksempel. De to godt påkledde guttene bestemmer seg for å oppmuntre den frysende hunden, går bort til ham og sier: «Vær frimodig, Sniff». «Ja, vær frimodig».

Så går de videre, og Sniff ser ut som et spørsmålstegn. En slik episode er ikke «morsom», isolert sett. Men den kan si noe om en overfladisk, menneskelig omsorg, enten den kommer fra kristne eller andre.

De sentrale skikkelsene i serien er Baltus og søskenparet Espen og Sofie. Baltus er den det meste går galt for i livet, Espen er filosofen i serien og Sofie er grinebiteren. Hennes eneste svake punkt er forelskelsen i pianisten Schröder, den eneste i serien som ikke har fått noe norsk navn.

Han sitter alltid bøyd over sitt vesle lekeflygel og tryller fram de mest krevende verk av Beethoven. «Jeg ville ikke gifte meg med deg med mindre du var den siste kvinne i verden», sier han til Sofie. Den uforsiktige forsnakkelsen gjør at Sofie mener ekteskapet er innen rekkevidde.

Da er Baltus mer realistisk i sin kjærlighet til «den lille rødhårete» som han beundrer på avstand i skolegården. Hun er og blir utilnærmelig. Den ene gangen hun er helt innpå sin beundrer, blir han så forfjamset at han slår knute på knekkebrødet sitt.

Men seriens egentlige hovedperson er Sniff, denne helt spesielle utgaven av hunderasen beagle, med en ekte van Gogh hengende i trappa i det som sett utvendig fra virker som et nokså lite hundehus, som går intenst inn i sine fantasikamper mot Den røde baron i sitt veteranfly fra den første verdenskrig, og med sine forfatterambisjoner, de mange romanene som alle begynner med «Det var en mørk og stormfull natt…».

Robert L. Short skriver i sin analyse av serien at Sniff er en karikatur på en gjennomsnittskristen: Makelig, litt feig, sarkastisk og alltid med et ønske om å være noe annet enn det han er.

Når Baltus, som eier hunden, kommer hjem fra skolen, gidder den ikke å røre på seg. «Andre hunder hopper av begeistring når eieren deres kommer hjem», påpeker Baltus litt såret.

Reaksjonen blir en meget demonstrativ hopping opp og ned på stedet av en hund som både med kroppsspråk og mimikk forteller at eierens hjemkomst er han revnende likeglad med.

Sniff fører også en kontinuerlig kamp mot Espens eneste svake punkt: Suttekluten. Om denne kampen skyldes at han vil befri Espen fra en skadelig last, eller er motivert av ren misunnelse, er det vanskelig å si noe sikkert om. Motivene er tydelig nokså blandet.

Motivet for Sofies kamp mot suttekluten er lettere å forstå. Alt ved lillebroren irriterer henne, hvorfor skulle suttekluten være noe unntak?

Den eneste gangen hun avslører en viss følelse av godhet overfor Espen, er når han må begynne med briller. «Han ser ut som en liten ugle», sier hun i et uventet anfall av ømhet.

Men i neste øyeblikk lover hun å slå ned Baltus dersom han med ett eneste ord røper hva hun har sagt.

«Knøttene» har en venneskare som har nådd helt til Det Hvite Hus. Da Schulz annonserte at han ville slutte med serien, sendte daværende president Clinton ut en pressemelding der han ga uttrykk for sin sorg over at det snart ikke ville bli tegnet flere striper av Knøttene.

«Knøttene har lært meg mye om livet og den menneskelige natur, og som alle lesere av Knøttene ble jeg lei meg da jeg hørte at Charles M. Schulz vil pensjonere vår elskede tegneserie», skrev han.

En av Clintons etterfølgere, Barak Obama, har erklært at «som millioner av amerikanere vokste jeg opp med Knøttene. Men jeg vokste aldri fra dem. Uansett hvor jeg bodde eller reiste kunne jeg finne tre eller fire ruter i avisen hver morgen».

Det er gitt ut mange bøker der Knøttene-episoder er samlet. Mange av dem er også kommet på norsk. Det er laget tegnefilmer med dem, musikaler og teaterstykker. Knøttene ble en millionindustri, og de gjorde Charles M. Schulz til en svært rik mann. Det er anslått at han tjente rundt 300 millioner kroner i året på «Knøttene» og produkter knyttet til tegneserien.

I Norge ble man kjent med «Knøttene» i 1960. Det var Aftenposten som var først ute. Det var også Schibsted forlag som i mange år ga ut samlingene med «Knøttene»-fortellinger på norsk.

I år, 70 år etter at serien startet i USA og 60 år etter at den kom til Norge, er det kommet en praktbok med «Knøttene»-fortellinger på norsk. Den heter «Knøttene de beste fra 1960-1969», og er redigert og kommentert av Knut Nærum.

Han har også oversatt mange av episodene på nytt. Boka er gitt ut på Gyldendal, og må kunne betegnes som en gavebok til «Knøttene»-fans. Det er en del av oss ennå!