Kirken og politikken
Kirkens mandat er uløselig knyttet til Guds ord. Det er viktig at både prester og valgte organer opptrer deretter.
Overnattingsaksjonen iSofienbergparken tidligere denne uken er det foreløpig siste eksemplet på at prester bruker rollen sin til å påpeke det de mener er kritikkverdige forhold i samfunnet.
Fra vår nære fortid husker vi blant annet debatten rundt Den norske kirkes engasjement i forhold tiloljesand i Canada og mulig åpning foroljeboring i Lofoten og Vesterålen. Både Frps Ketil Solvik-Olsen, selv aktiv kirkegjenger, og olje- og energiminister Ola Borten Moe (Sp) har kritisert kirkens linje i forhold til oljeutvinning.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I seg selv er det godt og rett at prester engasjerer seg i samfunnsdebatten. Det er umulig for en sann kristen kirke å akseptere at den må begrense sin virksomhet til spørsmål som ikke skal avgjøres av parlamentariske flertallsvedtak. Kirken er kalt til å forsvare Bibelens samlede lære, også når denne er i konflikt med samtiden.
Det er ikke politikeres oppgave å fortellekirken hva den kan og ikke kan mene noe om. Ellers er det ganske opplagt at politikere vil søke kirkens støtte der de kan få den, og avvise kirken der den måtte være uenig med den aktuelle politikeren eller det aktuelle partiet.
Likevel er det grunn til å tenke over hvilket grunnlag prestene engasjerer seg på. Det var klokt at Kirkemøtet tonet ned de opprinnelige formuleringene om oljeboring i Lofoten og Vesterålen, og det er klokt å opptre med varsomhet når det gjelder å fremme politiske løsninger på problemstillinger knyttet tiltigging.
Kirken har mandat til å uttale seg der Bibelen gir et slikt mandat.
Det finnes en rekke problemstillinger på de fleste politikkområder hvor Bibelen ikke gir spesifikk veiledning, og hvor vi derfor er prisgitt vår beste dømmekraft. Det er viktig at prester ikke går utover dette mandatet og bruker sin kirkelige rolle som talerstol for å fremme sine egne politiske preferanser.
Det er for det første misbruk av rollen, man står i fare for å ville binde andres samvittighet uten legitim grunn, og det fremmedgjør både nåværende og potensielle kirkegjengere som måtte ha andre politiske preferanser. Konkret er det i disse tider særlig grunn til å spørre om Den norske kirkes ledelse i realiteten fremstår mer sympatiske overfor den politiske venstresiden enn velgermassen, herunder Den norske kirkes medlemmer, ser ut til å gjøre.
Det kan ikke være slik at prester, biskoper, Kirkerådet eller Kirkemøtet nærmest per definisjon vil være mer kritisk til en borgerlig regjering enn til den sittende. I så fall har man lagt til grunn en urimelig snever horisont.
Her hjemme er de fleste politikere mer eller mindre sosialdemokratisk anlagte, også de som tilhører ikke-sosialistisk side. Det gir imidlertid ikke grunnlag for å hevde, på teologisk grunnlag, at den ene politiske fløyen nærmest per definisjon er mer varmhjertet eller har sterkere bibelsk legitimitet enn den andre.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Nylig avdødeJo Benkow, tidligere Frp-politiker John Alvheim og tidligere KrF-leder Kåre Kristiansen er norske eksempler på borgerlig forankrede politikere med et sterkt sosialt engasjement.
Kirkens mandat er uløselig knyttet til Guds ord. Det er viktig at både prester og valgte organer opptrer deretter.
