Kirkemøtets myndighet

Det er god luthersk tankegang å si at lokalmenigheten er den grunnleggende enhet i kirken.

Kirkemøtet har ikkeovertatt Kongens makt. Overskriften i Dagen 27.4 står som et sitat, men den har full gyldighet.

Presteskapet har fått det motsatte presentert som sannhet. Grunnen må være at man ikke har satt seg inn i hva Kongens prerogativer i Grunnlovens forstand var.

Disse går tilbake både til reformasjonen og til Kongeloven av 1687. Når Kongen også etter 1814 fikk en rolle i kirkestyret uavhengig avStortinget, så skyldtes det at Kongen i dette henseendet var å regne som Kirkens (eller Religionens) mann, ikke folkestyrets.

Vi har i vår tradisjon, og særlig etter parlamentarisme-striden i 1880-årene, hatt lett for å tenke Storting og Konge sammen når ordet «Statskirke» blir nevnt. Noe rett er det selvsagt i det.

Men Kongen har alltid stått i et annet forhold til kirken enn hva Stortinget har gjort. Sammenblandingen av det statlige og det kongelige fører til at man enten gjør Kongen mer (parti)politisk enn han prinsipielt sett var før 2017, eller man forutsetter at staten - i betydningen folkevalgte - hadde et mandat også i det indre i kirkestyret.

Det er rett atKirkemøtet (KM) nå har fått den myndighet som dette organet fra 1984 og fram til 2017 hadde på delegasjon. Men dermed er bare halvparten av hva dette gjelder sagt.

For nå er det kirken selv som skal fordele myndigheten til relevante nivå. Det skjer når «nærmere bestemmelser om Kirkens ordning» er fastsatt ved lov. Først da kan KM gå i gang med å lage kirkens egen forfatning.

Et av de aller viktigste spørsmålene i denne prosessen blir hvordan forholdet mellom rettssubjektene (lokalmenighetene og KM) skal ordnes,slik at det ene ikke overordnes de andre.

Da er det god luthersk tankegang å si at lokalmenigheten er den grunnleggende enhet i kirken, slik det også gjøres i alle festtaler.

Dessuten har nåværende § 11 i Kirkeloven (KL) allerede funnet en god løsning på dette: Det hører til KMs kompetanse å fastsette liturgier, men det er soknemøtet som skal vurdere innføringen av dem, for eksempel om ny bibeloversettelse, salmebok eller ritualer skal erstatte de man allerede har.

Jeg er altså ikke enig med dem som sier at det bare er når KM har sagt hvilke liturgier soknemøtet kan innføre, at de faktisk har slik myndighet. Noen har hevdet at liturgidommen (1987), som påla tre menigheter i Nord-Hålogaland å innføre 1977-liturgien, kan tolkes slik.

Men leser man dommen, ser man at det er ganske motsatt. Hvorfor? Var det fordi det som den gang var §32 b i Kirkeordningsloven (tilsvarende § 11 i dag) ikke gjaldt? Nei, det skjedde fordi Kongens prerogativer i Grunnloven trumfet loven.

Da ser vi hvor urimelig det er å late som om Kirken nå er under det samme system som før, bare med den forskjellen at Kirkemøtet er blitt «konge». For Kongens prerogativer har ikke flyttet noe sted. De er ute av soga.

Da ser vi også hvilket kupp det var at KM gjorde adgangen til likekjønnet ekteskap til en individuell rettighet, uavhengig av presters og menigheters overbevisning. Det var like ille atBispemøtet instruerte prestene om dette, som om prestenes tjenesteinstruks kan trumfe loven.

Den aktuelle paragraf 11 lyder slik: «Menighetsmøtet avgjør saker om innføring av gudstjenstlige bøker i kirken og andre saker som etter bestemmelse av Kirkemøtet overlates til menighetsmøtets avgjørelse.»

I sin fortolkning mener i alle fall noen biskoper da at det andre leddet –«andre saker som etter bestemmelse av KM overlates til menighetsmøtets avgjørelse» – også gjelder det første leddet, nemlig «saker om innføring av gudstjenestelige bøker».

Jeg ser virkelig fram til en rettslig prøving av en slik fantasifull lovtolkning. For de som hevder noe slikt må jo mene at soknemøtet ikke kan vedtanoe som helst, dersom ikke KM har bestemt det.

Men det loven sier er at menighetsmøtet avgjør saker om innføring av gudstjenstlige bøker, ogdessuten andre saker som etter bestemmelse av KM overlates til menighetsmøtets avgjørelse. Denne loven har ikke lenger en grunnlovsbestemmelse over seg som rager høyere i lov-hierarkiet.

Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon (KA)sier at de ikke går inn i disse spørsmålene fordi det handler om KMs kompetanse til å fastsette liturgier (Dagen 22.4). Men det er altså ikke det saken dreier seg om. Den handler om kompetansen til åinnføre disse liturgiene.

KA har riktignok tatt ordet «interesseorganisasjon» ut av navnet sitt. Det var nødvendig for at kirken sentralt kunne se seg tjent med å velge KA som arbeidsgiverorganisasjon. Men jeg håper jo at KA fremdeles kan ivareta lokalmenighetene, også om det skulle bli en kompetansestrid mellom rettssubjektene.

Det er kirkepolitikk og dårlig teologi, ikke juridisk klare tanker, som har styrt denne saken. Men jeg har tross alt vanskelig for å tro at Kirkerådet og KA permanent vil forrykke balansen i kirken slik denne saken tyder på. Til det er det for mye god teologi som står på spill.