Kirkeledere på sidelinjen
Når et bønneopprop blir oppfattet som for ensidig og for konkret politisk, burde flere i Den norske kirkes ledelse finne grunn til å tenke seg alvorlig om.
I gårsdagens avis kunne vi lese oppropet fra en rekke kristenledere, hvor de oppfordrer til bønn i forbindelse med stortingsvalget. I et nærmest enestående bredt kristent fellesskap manglet landets desidert største kristne aktør: Den norske kirke.
I gårsdagens Vårt Land begrunnet Den norske kirkes ledelse sitt fravær. Det var svært nedslående lesning.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Både kirkerådsleder Svein Arne Lindø, biskop Atle Sommerfeldt og Bispemøtets preses Helga Haugland Byfuglien fremhever bønnen om større forståelse for Israels situasjon og om vern om familien og båndet mellom mor, far og barn som problematiske.
«Skal du be for Israel, må du også be for Palestina», sa Lindø. Det må være noe i nærheten av en fornærmelse overfor underskriverne å antyde at fordi man ber om større forståelse for Israels situasjon, ignorerer man palestinernes situasjon.
Det er en sørgelig kjensgjerning at den politiske korrektheten her gir seg utslag i en misforstått velmenthet. Selvsagt skal vi be for den palestinske befolkningen. Noe annet ville være en åpenbar forsømmelse. Likevel må det være anledning til å ønske større forståelse for Israels situasjon i en norsk offentlighet hvor viljen til å forstå Israels vurderinger knapt er overveldende.
Også på det andre punktet er Den norske kirkes begrunnelse sørgelig lesning. I oppropet oppfordres det altså til bønn om «et sterkere vern om familien og båndet mellom mor, far og barn». Det sier ikke så lite om utviklingen i Den norske kirke når dette blir oppfattet som kontroversielt.
Formuleringen er ikke spesielt spisset, og den uttrykker ikke annet enn det som skulle være et nokså opplagt kirkelig kjernebudskap om familiens plass og funksjon.
Når dette blir oppfattet som for ensidig og for konkret politisk, burde flere i Den norske kirkes ledelse finne grunn til å tenke seg alvorlig om.
Om vi så beveger oss fra et prinsipielt og teologisk plan over til et mer strategisk, kan vi gjøre en annen viktig observasjon. Målt i medlemstall er Den norske kirke i en egen divisjon her i landet. Lite tyder på at det vil endre seg. Målt i kirkelig deltakelse er situasjonen annerledes, og det er verdt å merke seg at folkekirkens lederskap her stiller seg på siden av det brede kristne fellesskapet.
Bak oppropet står altså både Misjonsselskapet, Pinsebevegelsen, Normisjon, Misjonssambandet, katolikkene, baptistene, metodistene, Indremisjonsforbundet, Ungdom i Oppdrag og Frikirken - blant andre. Flere av disse organisasjonene har fortsatt tette bånd til Den norske kirke, og kan vanskelig måles uavhengig av folkekirken. Ikke desto mindre ser vi at flere av dem i større grad satser på egne forsamlinger, og dermed flytter ressurser ut av Den norske kirkes sognemenigheter.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det er simpelthen trist at Den norske kirke ikke finner å kunne delta i det fellesskapet som står bak oppropet. Vurderingene som kommer til uttrykk i Vårt Lands reportasje kan også forstås som varsler om en kirke mer i tråd med samtiden, men mindre i tråd med mye av det aktive kirkelige engasjementet.
